Jakten på det autentiske

Teemu Ryymin

Foredrag på Paulaharju-seminar, Børselv 26. juli 2008

Introduksjon

I dette foredraget vil jeg snakke om Samuli Paulaharjus reiser og bøker fra Nord-Norge som uttrykk for en felleseuropeisk tendens til å lete etter og redde rester av det som ble sett på som forsvinnende folkekulturer i en tid preget av fremadskridende modernisering. Samuli Paulaharju var en blant mange europeiske folkelivsforskere som på begynnelsen av 1900-tallet var opptatt av å finne, dokumentere og samle inn det de oppfattet som en opprinnelig og ekte folkekultur, som de mente var i ferd med å forsvinne eller dø ut på grunn av samfunnsmessige og kulturelle endringsprosesser. Jeg skal forsøke å vise hvordan dette prosjektet, denne jakten på det autentiske, kom til uttrykk i Samuli Paulaharjus bøker fra Nord-Norge – hvordan Paulaharju lette etter og fant det han mente var et autentisk uttrykk for det finske ved Ishavskysten.

Den autentiske folkekulturen og dens redningsmenn

Men først noen ord om hva som menes med ”autentisk folkekultur”. Der er mange måter å betrakte kultur på. En måte å forstå kultur på, som nok var veldig dominerende frem til 1960-årene, er å se på kulturer som noe statiske og vesensaktige enheter, som det gikk an å avgrense fra andre kulturer og samtidig samle og beskrive uttømmende. Man snakket gjerne om nasjonale kulturer – den norske, finske og så videre, som det gikk an å avgrense, samle og fremstille, for eksempel på nasjonale museer. I den grad slike kulturer kunne oppfattes som upåvirket av forhold som stod utenfor dem, eller var fremmede i forhold til dem, kunne de sies å være ”autentiske” eller ekte, forstått som noe genuint, uforfalsket og ukorrumpert. I tråd med nasjonalromantisk tenkning, kunne man ut fra et slikt kultursyn fremheve kulturer nærmest som organiske eller levende helheter; de ble født, de utviklet seg eller modnet – men følgelig kunne de også dø og forsvinne.

En annen måte å betrakte kulturer på, som kanskje er langt vanligere i dag særlig i akademia, er å forstå kulturer som meningsfelt, eller som nett av skapt mening som omgir mennesker. I tråd med et slikt syn sees kultur på som de meningssystemer som mennesker på gitte steder til gitte tider omgir seg med og griper verden rundt seg med. Kulturer forstått i denne betydningen dør ikke – de simpelthen forandrer seg; og det er vanskelig å snakke om autentiske kulturer forstått som noe ekte; det forutsetter jo at der finnes uekte kulturer. Betrakter man kulturer som meningsfelt er det vanskelig å si at noen slike meningsfelt er ekte eller uekte; de bare er.

Samuli Paulaharju og de mange andre europeiske folkelivsgranskere som på begynnelsen av 1900-tallet jaktet på ulike ”autentiske” folkekulturer opererte nettopp ut fra den førstnevnte kulturforståelsen; et syn på kulturer som kan karakteriseres som statisk og vesensaktig, men som samtidig gjorde det mulig å avgrense kulturer fra andre kulturer og dermed også gjorde dem mulig å samle i sin helhet. Jeg vil i det følgende forholde meg til Paulaharjus prosjekt i sin historiske kontekst, som det å finne det autentiske, ekte finske, og vise hva slags konsekvenser dette fikk både for hvem han snakket med, hva han valgte å publisere og hvordan. Og ikke minst så skal vi se på hva som ble utelatt; hva som ikke ble anerkjent som en del av den kulturen som Paulaharju skisserte.