Læstadianske fraksjoner og retninger

Roald E. Kristiansen

Læstadius’ fremste mål var å vekke folk til kristen tro. Fra hans åndelige gjennombrudd i 1844 og til hans død i 1861, arbeidet han for å virkeliggjøre sitt mål. Sammen med seg hadde han mange medarbeidere. Den viktigste var Johan Raattamaa (1811-1899) som ble leder for vekkelsen etter Læstadius’ død. Hans lederskap var ubestridt og det var takket være hans innsats at bevegelsen forble samlet under hele 1800-tallet. Riktignok utviklet det seg tidlig spenninger mellom læstadianerne i den østlige og den vestlige delen av Nordkalotten. Disse gruppene ble betegnet som henholdsvis øst- og vest-læstadianere. Den første hadde en mer åpen og evangelisk form, mens den andre var mer lukket og etisk streng (“lovisk”).

Etter Raattamaas død førte disse spenningene i bevegelsen snart til reell splittelse. Dels gikk splittelsen på teologiske spørsmål og dels på ulike syn på arbeidsformer og hvem som skulle stå fremst i ledelsen. Ofte fulgte de troende sine lokale predikanter og deres oppfatninger i spørsmål om rett og vrang lære. Til grunn for splittelsene finner vi derfor uenighet om organisasjon og lærespørsmål, så vel som personlige motsetninger blant vekkelsens ledere.

Uenighet om lærespørsmål er som oftest et uttrykk for hvordan teologiske konsekvenser av læremessige posisjoner vurderes ulikt. Dersom en ser på argumentasjonen i de læstadianske miljøene, har denne i stor grad gått ut på å påpeke hvordan læremessige utglidninger har forekommet i en eller flere konkurrerende fraksjoner og at man derfor må ta avstand fra disse fraksjonene. Man kan skjelne mellom tre hovedtyper av læremessige avvik:

• For sterk vektlegging av rett formulert tro (ortodoksi) kan føre til intellektualisme og død tro.
• For sterk vektlegging av det etiske (loven) kan føre til overdrevet strenghet og gjernings-rettferdighet.
• For sterk vektlegging av evangeliets forkynnelse kan føre til etisk slapphet og kjødelig frihet.

En annen ting som forsterket tendensen til splittelser, var problemene som oppsto omkring organiseringen av vekkelsesarbeidet blant utflyttede læstadianere i Amerika. Her hadde man verken statskirke eller noen nasjonal og kulturell enhet å falle tilbake på. Det at læstadianerne i Amerika kom fra land med forskjellig språk og kultur, gjorde innbyrdes enighet og samhold vanskelig blant utflytterne. Disse vanskelighetene virket tilbake på forholdene  på Nordkalotten.

Det er ikke enkelt å gi en god oversikt over de ulike splittelsene og deres bakgrunn. På norsk side kan man med en viss forenkling si at der er tre hovedgrener innenfor læstadianismen:

• De Førstefødte som har sitt tyngdepunkt i Ofoten og Lofoten,
• Lyngen-retningen med tyngdepunkt i Nord-Troms (delt i 1992 i to fraksjoner),
• Alta-retningen (de småførstefødte) med tyngdepunkt i Vest-Finnmark.

Hovedtyngden av kvener i Finnmark fant sin plass i den tredje hovedgrenen (Alta-retningen), men mange kvener ble med i Lyngen-retningen som var dominerende i Nord-Troms.

I tillegg til disse tre hovedretningene, finnes det flere mindre grupper av læstadianere, først og fremst Gammellæstadianere, Lundbergianere og Nyvakte. Dette er retninger som alle har tilknytning til det man kaller den øst-læstadianske tradisjon.