På sporet av minoriteter i Kistrand kommune

Kaisa Maliniemi

Arkivet kan være et skattekammer for dem som vil finne spor etter fortiden. Spennende historier skjuler seg bak lukkete dører og venter at historiker eller andre interesserte kommer å finner dokumentene fram. I Kistrand kommunearkiv finnes det materiale knyttet til områdets etniske minoriteter: samer og kvener. Min skattejakt førte til spennende funn; jeg fant en mengde dokumentene på samisk og kvensk som viser at Kistrand har vært en helt spesiell kommune i Norge.

I de tidligste dokumentene fra Kistrand kommunearkiv er etnisitet sjelden nevnt. Til tross for at staten har innført en strengere språkpolitikk ovenfor landets minoriteter, ser den ikke ut til å ha slått ut i Kistrand kommune. Det var vanlig at sognepresten rapporterte til bispedømmet om etniske forhold i sognet. I et brev fra 1865, som sogneprest Karl Theodor Rode sendte videre til biskopen, oppfatter presten kvenenes blanding med samene som uheldig. I brevet beskriver han detaljert den kvenske befolkningen i Kistrand. Ifølge Rode er kvenene hovedsakelig bosatt i Lakselv og Børselv, men enkeltpersoner og familier har bosatt seg også i samiske områder. Ifølge han behersker bare 6 av disse kvenene kun kvensk, mens de fleste forstår samisk. Han fortsetter at

Det er ogsaa meget tvilsomt, om der udenfor ovennevnte 6 Personer og nogle faa andre hertil personlig Indflyttede (De Fleste ere fødte her af indflyttede Foreldre eller Besteforeldre) findes fuldkommen ublandede Kvæner; der er ialfall ikke nok mange Familier, hvor man ikke med Bestemthet kan påvise Blanding med Lapper”, ligesom det bliver mere og mere almindeligt, at Kvænungkarer søger sig Hustruer blant Karasjoks Fjeldfinnepiger. At Kvænerne her haver tilegnet sig Lappisk Klæderdragter og levemaade ligetil den lappiske skiddenferdighet , bør ogsaa bemerkes 

Alle eldre dokumenter inneholder imidlertid ikke negative beskrivelse av samer og kvener. Blant formannskapets korrespondanse og saksdokumenter finnes også dokumenter som gir et positiv bilde av befolkningen i området.

Det mest interessante dokumentet stammer fra 1868. Daværende ordfører L. Holmgren beskriver fattigsituasjonen i Kistrand kommune i et ”Følgeblad til Schema a, Fattigkomminssionerne”. Han skiller ikke etnisiteter, men de fattige i Kistrand var i stor grad kvener og samer. Han beskriver at de fattiges situasjon generelt ligner andre kommuner i Finnmarken amt. Ifølge han er de største årsakene til fattigdommen dovenskap, drukkenskap og slet husholdning. Han skriver at ”alle tre virker i felleskab og gaa saa at sige op i hverandre”. I denne tiden var det vanlig å oppfatte disse forholdene som årsaker til fattigdom i stedet for å se dem som følger av fattigdommen. Samtidig som fornorskningspolitikken bredte seg mot slutten av 1800-tallet ble dovenskap og drukkenskap i høyere grad knyttet til de kvenske og samiske befolkningene, og den ble sett som en av deres naturlige egenskaper. Dette ledet videre til argumenter fra Statens side for å ”sivilisere” de etniske minoritetene til å bli norske borgere. Ordføreren fortsetter likevel at

”Det er rent undtagelses vis, at man her i Kistrands sogn ser Folk i den Grad berusede, at de ei kan styre seg selv. Men den saakaldte maadeholdene Drikken er derimot her temmelig udbredt”. Her findes neppe en Mand i Sognet, der besøger Handelen uden af kjöbe ½ Pagl Vin om ei mer.

Han skriver videre at det er nettopp i forbindelse med handelsreiser at folk for en enkelt gang drikker sig beruset.  Ordføreren, som samtidig er lærer og kirkesanger i Kistrand, forsvarer befolkningen i Kistrand kommune og oppfatter innbyggerne stort sett som siviliserte folk. Samtidig benekter Holmgren ikke at ”drukkenskap” er et problem. Han konkluderer at

”For mig staar det derfor ganske Klart, at Drukkenskaben i den forstand, som jeg nu har fremhævet den, i Forening med Dovenskab og slet Husholdning har bragt den Del af Sognet, der nu værer den største byrde, paa Fattigvesenet.” 

Ordførerens forsvar motstrider forventninger man er forbedt på å finne i offentlige dokumenter. Man antar at myndighetene ville forholde seg hovedsakelig negativt til etniske minoriteter. Holmgren var kvenksættet, noe som kan har påvirket hans oppfatning av samer og kvener.

Ordfører Holmgren var likevel ikke ferdig med følgebrevet sitt. Han beskriver folkes dovenskap og husstell på en moraliserende måte, slik man kunne vente fra styresmaktene. Han skriver at folket ikke arbeider mer enn de vil. Som eksempel nevner han at når det vintertid ikke lar seg gjøre å fiske lengre ute i sjøen, ligger man heller uvirksom enn å drive mindre lønnsomt fisk nærmere land. Han fortsetter at den lange mørke vinteren ikke anvendes til å skaffe nødvendige ting til hjemme, som ved. På denne måten oppstår det ”total forarmelse”. Han skriver videre at det ikke anvendes omtanke på å fordele det lille man har. Nettopp her kommer det fram et spesielt trekk i hans beskrivelse som forklarer en del av befolkningens mentalitet. Han skriver at:

Man lever for Dagen. Eier man fra Høsten noget bedre Mad f. Ex. Kjöd, saa nöyes dette rigelig, indtil det alt er forbrugt. Da maa man ofte hungre i Dagevis, og naar da Fattigvesenet maa bestaa med Mel, maa man nöies med Mel og Vand, (--).

For meg ser det ut for at harde vilkår har lært folk å ta det rolig samtidig som man konsentrerer seg bare om en dag av gangen. Folket har antagelig tilegnet seg en egen livsfilosofi for å overleve i fattigdom, noe som kunne være vanskelig å forstå for de bedrestilte i samfunnet.