Kvensk historie

 

De første skriftlige belegg for kvensk bosetning i Nord-Norge er i skattemanntall fra 1520-tallet. Det har vært vanlig å dele inn kvenenes bosetningshistorie inn i tre faser. Den første fasen for en mer omfattende flytting til og bosetning i Nord-Norge var i tidsrommet fra tidlig på 1700-tallet til om lag 1820. Nordkalotten var på denne tiden et område uten klare riksgrenser. De fruktbare elvedalene og fjordbotnene i Vest-Finnmark og Nord-Troms var attraktive områder for jordbruk. I den andre bosettingsfasen, fra om lag 1820 til om lag 1890, tok innvandringen til Nord-Norge mer preg av en moderne arbeidsvandring. Gruvemiljøer, fiskevær og byer ble viktige bosteder. I denne fasen vendte også etter hvert hovedtyngden av flyttestrømmen til Øst-Finnmark. I den tredje bosetningsfasen som startet omkring 1890, tok innvandringen slutt og befolkningsmønstret stabiliserte seg. Folketellingen i 1930 var den siste som registrerte kvenene som egen gruppe. Det finnes ikke noe offisielt tall på hvor mange kvener som bor i Norge i dag.

Vanligvis fremholdes uår og sult som hovedårsaker for vandring på Nordkalotten, men årsaksforholdene var mer kompliserte enn som så. Historikerne har påpekt at det ofte var et samspill mellom såkalte push- og pullfaktorer: Faktorer som drev folk bort fra Finland og Sverige og faktorer som dro folk til Norge og til Ishavet. Den viktigste forklaringen ligger i forholdene i de områdene vandrerne kom fra. Jordbruket i Nord-Finland og i Tornedalen gjennomgikk en krise på 1800-tallet. Norge kunne på sin side lokke med fiske og gunstige eiendomsforhold (frem til 1863 var jord som staten eide gratis) og med teknologisk utvikling i gruvesamfunn. Behovet for arbeidskraft var stort i hele Nord-Norge.

Hovedmotivet for flytting var likevel fiske, det hvite gull. Fisketilvirkning ved fjorder langs hele Ishavskysten gav arbeid til kvinner og menn både på hav og på land, og til alle årstider.

For folk i på Nordkalotten hadde Ishavskysten vært et område for sesongvandringer i flere hundre år. Nesten hver familie hadde noen som dro nordover på fiske om vårvinteren og kom tilbake om sommeren eller høsten, sekken full av historier fra kystområdet som de kalte Ruija.

 

Fra Vadsø Museums hjemmesider

Bidrag til historien om den kvenske befolkningen i Finnmark

Den kvenske befolkningen har en lang historie i Ruija, som er den kvenske betegnelsen på Norge. Etter 1700 var det en stor og varierende innvandring av kvener, i første rekke til Nord-Troms og Finnmark. Opplysninger fra 1865 er nå lagt inn på interaktive kart. Det vil si at du kan klikke deg inn på områder du vil ha mer informasjon om.

kvensk befolkningskart

Samuli Paulaharju

Samuli Paulaharjun (1875-1944) kokoamaa perinneaineistoa pidetään yhtenä maailman laajimmista yhden miehen keräämistä kansanperinnekokoelmista. Hän keräsi aineistoa Suomen, Norjan, Ruotsin ja Kuolan Lapissa, Vienan Karjalassa, Inkerissä ja Aunuksessa, sekä Suomessa Kainuussa ja Pohjanmaalla. Matkoillaan yhdessä vaimonsa Jennyn kanssa hän kokosi suuren määrän myös kveenien perinnettä.

Minoriteter i offentlige arkiver

Landslaget for lokal- og privat arkiv satte i gang det treårige prosjektet: “Minoriteter i offentlige arkiver – en undersøkelse av minoritetskulturers plass i offentlige arkiver” høsten 2006.

Kulturmøter og minoritetspolitikk

Møtet mellom kvenene og samfunnet var egentlig et møte med mange komponenter og prosesser. Samfunnet var ikke bare staten, men også alle de ulike lokalsamfunnene, og samfunnet har endret seg gjennom det lange tidsrommet kvenene har eksistert som folkegruppe i Norge.

Læstadianismen

Lars Levi Læstadius (1800-1861) var en mann med mange talenter. Fremfor alt var han prest og vekkelses­predikant, men også en ekspert på arktisk planteliv, en pioner i bruk av samisk språk, en dyktig kjenner av samisk mytologi, samt en filosof med originale synspunkter. I tillegg var han en ivrig og kontroversiell samfunnsdebattant som visste å provosere sine motstandere med sin skarpe tunge og store sans for ironi.