Bidrag til historien om den kvenske befolkningen i Finnmark

Skrevet av: Bjørg Evjen

Interaktive kart, 1865, og to øyeblikksbilder med utsyn, 1865 og 1900.

Kart kvensk befolkning

Øyeblikksbildene fra 1865 og 1900 er basert på opplysninger gitt i grunnlagsmaterialet for folketellingene de to årene, renskrevet og senere ført over på data. Tellingene var en registrering av alle landets innbyggere og andre tilstedeværende med opplysninger om en rekke forhold som alder, kjønn, sivil status, yrke, etnisk tilhørighet m.m. De ble foretatt i løpet av en til to dager midt på vinteren, som regel i desember, over hele landet, og er i så måte øyeblikksbilder av situasjonen nettopp de samme dagene.

Opplysningene fra 1865 er lagt inn på interaktive kart. Det vil si at du kan klikke deg inn på områder du vil ha mer informasjon om. Går du f.eks. inn i Loppa kommune, vil du se at det bodde 69 personer der som var registrert som kvener. Ved å klikke på mindre områder i Loppa, kan du f.eks. se at i Nordelven var sju personer registrert, hva de het, alder og hva de jobbet med. Kartene gjør det enkelt å finne fram til enkeltpersoner som kan stå som eksempler på de demografiske forholdene som beskrives i den følgende teksten.

Her er lenken til kartene: http://www.kvenskinstitutt.no/historie/et-interaktivt-kart-om-kvensk-bosetting-i-finnmark-1865/6/

Den kvenske befolkningen har en lang historie i Ruija, som er den kvenske betegnelsen på Norge. Etter 1700 var det en stor og varierende innvandring av kvener, i første rekke til Nord-Troms og Finnmark. Denne innvandringen må ses i sammenheng med flere flyttebølger først og fremst innover i lappmarkene i Finland, men også i Sverige. Samtidig som kvener alltid har vært her, kom det altså flere bølger av innvandring på 1700- og 1800-tallet. (Niemi 2003:131) Den kvenske innvandingen gjennom 1800-tallet artet seg som en bølgelignende bevegelse med første topp omkring 1850, neste rundt 1870 og en siste rundt 1890.

Opplysningene i den følgende teksten fra 1900 er ikke lagt inn på slike kart, men er i stedet tatt med for å tallmessig bekrefte noen av de demografiske endringene i den kvenske befolkningen mellom 1865 og 1900.

 

“Qvæn”, “Kvæn”, “Finn” og “Lap”

Det er ikke enkelt å fastslå hvor mange av Finnmarks innbyggere som regnet seg som kven. Amund Helland, som var redaktør av verket Norges Land og Folk, skriver i 1906 at det i 1865 var 3 488 kvener i Finnmark. Just Qvigstad, språkforsker og etnograf, nevner for det samme året 3 244 kvener, men i kildene brukt i denne teksten, ble 2 825 personer i Finnmark i 1865 tolket som kvener. Diskrepansen henger sammen med hvilke kilder som er brukt, og på hvilken måte informasjon i kildene er forstått og tolket. I det følgende vil derfor noen kildekritiske vurderinger rundt folketellingsmaterialet bli lagt fram.

Folketellingene fram til 1865 ikke ble ført på individnivå, men var summariske for en hel gård eller husholdning.

I folketellingen for 1865 var kategorien Kvæn eller Qvæn for første gang en egen etnisk kategori og på individnivå. “Finn” og “Lap” var to andre, skjønt grensen mellom dem var ikke klart definert. Sagt meget forenklet: når telleren kom, skulle personer registreres på skjemaet som kvæn, fin eller lap, eller en blanding av dem. Var de norsk, ble rubrikken på skjemaet stående tom, var de finsk, russisk eller fra en annen nasjon, ble dette gjerne også tatt med. I denne undersøkelsen er det, med enkelte unntak, bare kvenene som er tatt med.

I 1865 ble det også bestemt at “blandingsbefolkningen” skulle med. Fra myndighetenes side het det at det skulle tas med hvilken “blanding” det var tale om, men det ble ikke alltid gjort, noe som blir ei utfordring når vi i ettertid skal bruke materialet. I de tilfellene der “blandingen” er oppgitt og mor eller far er “kven”, er sannsynligheten stor for at etterkommerne kan regnes som kvener. Det gjelder også for noen få tilfeller der det mangler opplysninger om foreldres etniske tilhørighet. Enda en ny rubrikk ble lagt til i 1865, om språkbruken. “Endelig bliver det i anmærkningsrubriken at anføre om vedkommende forstaar norsk,” het det i instruksen til tellerne dette året. Dersom svaret på spørsmålet var “ja”, ble det merket av for “norsk” i rubrikken eller rubrikken ble stående tom. Om det ble snakket kvensk eller samisk i tillegg, ble det ikke registrert. “Norsk” ble derfor overregistrert, mens kvensk og samisk ble underregistrert, noe som også gjelder for tellingen i 1900. Dette er årsaken til at språkopplysningene i folketellingen regnes som noe usikker og er lite brukt. Av samme årsak er disse ikke tatt med i kartene fra 1865.

Registrering av etnisitet i folketellingene fortsatte, både i 1875, 1891, 1900, 1910, 1920 og 1930. Betegnelsene som ble brukt i registreringene varierte noe, etter instruks fra myndighetene. “Lap”, “Fin” og “Qvæn” var hovekategoriene. I 1930-tellingen var det nevnt bare to kategorier i instruksen til dem som samlet inn opplysninger til bruk i folketellingsmaterialet, nemlig “sam” og “kvæn”. Tellingen i 1940 ble avlyst på grunn av okkupasjonen. Etter andre verdenskrig ble det for Finnmark registrert etnisk tilhørighet både i 1950 og 1970.

Språkforsker og etnograf Just Qvigstad ved Tromsø Museum kommenterte i 1920 kommentert problemene rundt bruken av folketellingslistene når den kvenske befolkningen skulle defineres. Utgangspunktet var de usikre kategoriene, særlig i de tilfeller der “blanding” kom inn i bildet: “Jeg har gjennemgaat originallisterne for 1845, 1855 og 1865 og kun medtat rene kvæner for 1855 og 1865. I 1845 opføres ikke blandinger særskilt. De tal jeg har fundet, stemmer ikke altid nøiagtig med resultaterne i den officielle statistik… Tælleren for Lakselv skoledistrikt bemerker: “For kvæner og lappers vedkommende er blandingen saa stor og forviklet, at det er yderst vanskeligt at afgjøre til hvilken nationalitet et individ tilhører.” (Qvigstad 1922: 69) Blandingskategorien kan være vanskelig å få tak på, og ikke bare for dagens lesere av det historiske skriftlige kildematerialet. Om kvenene i Kistrand skrev stiftskapellanen i 1870: “Kvænerne i Lakselv og Børselv er blandede med lapper, idet de unge mænd har taget sig lappiske hustruer for medgiftens skyld. Mændene har antaget lappisk klesdrakt, medens kvindernes dragt mere nærmer sig den i Nord-Finland.” (gjengitt i Qvigstad 1922: 53) Et eksakt antall kvener i 1865 er følgelig vanskelig å legge fram. Befolkningens sammensetting, alder, kjønn, bosted osv. kan vi si noe om, med de begrensningene som ligger i usikkerhetene nevnt over. I det foreliggende materialet er “kven” forstått som personer registrert under kategoriene “f”, “kven” og “blandet” der en av foreldrene er kvensk eller der foreldrene er oppgitt som “blandet”. (Evjen og Hansen 2008, kap.1)

 

En av to født i Norge

Einar Niemi skriver i Norsk innvandringshistorie om hvordan kvener flyttet stadig lengre nordover i Tornedalen, og med tiden også krysset grensen for hvor jordbruk best kunne drives, en grense som av myndighetene var definert som “odlingsgrensen”. Forbi denne grensen var klimaet godt nok i gode år, men i kalde somre kom frosten før modning og innhøsting av korn var mulig, og krisen var like om hjørnet. Når uår i jordbruket trekkes fram for å forklare hvorfor folk flyttet, ligger noe av forklaringen her, de hadde allerede flyttet til marginale områder hva jordbruk angikk og var ekstra sårbare i kalde somre. Det førte i neste omgang til at videre flytting til den fiskerike kysten ble et alternativ. (Niemi 2003, bd.1 kap 7) Dette kommer klart fram om vi ser på fødested for kvener i 1865. I tabellen under ser vi at 46 % av det totale antallet kvener i Finnmark i 1865 var født i Norge, mens 54 % var født utenfor landets grenser. EKS I grove trekk kan vi si at en av to var født i Norge. Den andre av de to var da kommet til landet med flyttebølgene i årene før 1865.

Antall kvener Finnmark

Figur 1: prosent og antall kvener i Finnmark, etter oppholdstid og aldersgruppe. Kilde 1865-folketellinga, RHD.

Av alle som oppga at de var født i Norge, 1.317 personer jfr tabell 1, var over halvparten under 14 år, 701 barn, se tabell 1. Kvenene utgjorde ei ung befolkning der familier med små barn dominerte. De fleste kvenske barna i Finnmark i 1865 var født i Norge. Den nest største gruppa, 335 personer, var voksne mellom 25 og 59 år, trolig foreldregenerasjonen til alle barna. I alt 21 personer født i Norge var over 60 år. Deres foreldre må ha kommet til landet i hvert fall før 1805. I en undersøkelse fra Porsanger kom det fram at hovedtyngden av den kvenske befolkningen var i kommunen før grensene på Nordkalotten ble fastlagt i 1751. (Petterson 1994:32)

Ser vi nærmere på dem som ikke var født i Norge, kan vi se avspeilet de nevnte flyttebølgene. Det største antallet var nyinnflyttede de siste ti år, i alt 907 personer. Av disse var aldergruppen 25 til 59 år i et stort flertall med 423 personer. Den nest største gruppen var i alderen 0-14 år. Også de nyinnflyttede i 1865 var dominert av familier med små barn. Unntaket fra dette mønsteret var de som hadde vært her lengre enn 41 år, dvs de som var kommet før 1825. Her dominerte aldersgruppen eldre enn 60 år. De hadde vært over 20 år da de kom.

 

Figur 2: Prosent kvener, etter oppholdstid og alder, 1865 for hele Finnmark. Kilde: 1865 folketellinga, RHD.

 

Settes tallmaterialet opp ut fra andel og ikke antall, ser vi tydelig hvordan aldersgruppen under 14 år dominerte blant dem som var født i Norge, se fig 1. Aldersgruppa mellom 25 og 59 år, den blå søylen, utgjorde ellers den største andelen for alle gruppene som hadde et opphold bak seg mellom ett og 40 år. Voksne i arbeidsfør alder utgjorde den største andelen av den kvenske befolkningen i 1865.

Av dem som nettopp var kommet de siste fire årene, var det få eldre over 60 år, mens nesten en tredel var barn under 14 år. En stor del av de nyankomne var, som tidligere vist, familier med små barn. Også andre forskere har kommet fram til at det i stor grad var snakk om en familiemigrasjon. Det kan tyde på at flyttingen var et endelig oppbrudd og at det ikke var snakk om en kortere periode der man senere skulle flytte hjem igjen. (Neerland 1998)

I en analyse av tallmaterialet går en ut fra at hvis en person oppgir å ha vært i landet i 20 år, var oppholdet disse årene sammenhengende. Dette vet vi ikke med sikkerhet, men med hele familien samlet, kan vi gå ut fra at de kom for å bli. Trolig var det flere som kom og dro flere ganger, som dro tilbake til slekt og venner for en kortere eller lengre periode. Dette har kommet fram i andre studier, at særlig enslige unge menn reiste tilbake for en periode. I tillegg til innflyttingen, skjedde årlige arbeidsvandringer til kysten av Nord-Norge, særlig til sesongfiskeriene. (Niemi 2003) Hans Kristian Eriksen har forøkt å skildre folks tanker rundt vandringene til havet, her er det ungjenta Britas tanker vi følger:

“Folket er vandret til havet for å søke mat, og noen har sendt barna med flyttsamene for at de ikke skal sulte i hjel. Og Brita tenker på det underlige landet der vest ved havet. Hun har hørt om så mange som har reist dit. Noen er kommet tilbake med mat og penger, men de fleste er blitt der. Her i Pajala høres bare at de har det godt i vest.” (Eriksen 1973:46)

Flyttingen til Norge ble for mange en del av en etappevandring, der Amerika var det neste stoppestedet. Særlig fra Vadsø var utvandringen av kvener stor. (Neerland 1998)

 

Forskjeller mellom øst og vest

I den totale kvenske befolkninga i 1865 bodde, som nevnt, flest i Øst-Finnmark, i kommunene Sør-Varanger, Nord-Varanger, Nesseby, Tana, Båtsfjord, Vadsø og Vardø. I Øst-Finnmark kom de fleste fra Finland. Tidligere undersøkelser har vist at det overveiende antallet som var født utenfor Norge og bosatt i Vest-Finnmark, var født i Sverige. (Haukedal 1980:40) Andelen som var født i Norge varierte, som vi skal se, til dels mye fra kommune til kommune, og mellom øst og vest i fylket.

Figur 3: Prosent og antall kvener, etter bosted og oppholdstid. Kilde: 1865 folketellinga, RHD.

 

Den laveste andelen født i Norge er ikke uventet i Øst-Finnmark. I Nord-Varanger var 30 % av kvenene født i landet, tett fulgt av Vadsø og Sør-Varanger på henholdsvis 31 % og 32 %. I Varanger var to av tre kvener i 1865 født utenfor Norge. Samtidig var antallet kvener det høyeste nettopp i disse kommunene. Som nevnt var hele 1 480 av det totale antallet på 2 848 kvener bosatt i Varanger. Når relativt få av dem var født i Norge, avspeiler det den store innvandringen like før 1865. En av tre kvener, ca 35 %, i Varanger var kommet til landet de siste fire årene. På 1860-tallet fikk Vadsø betegnelsen Kvenenes hovedstad. Ingen steder bodde det så mange kvener som her. Byen ble delt i en norsk midte, Midtbyen, med kvenske boområder på begge sider, Store kvenby, Ulkopää, i dag Ytrebyen og Indre kvenby, Sisäpää, i dag Indrebyen. (Niemi 2003:138)

Lebesby, Kistrand og Sørøysund hadde den største andelen kvener som oppga at de var født i landet, 80 %, 80 % og 81 %. Bare en mindre prosentandel, 1 % og 2 %, hadde flyttet til landet de siste fire årene, se tabell 2. Den siste flyttebølgen hadde, som nevnt over, nådd en topp rundt 1850, det skulle bety at de som kom da, hadde vært i landet i ca 15 år i 1865. For Sørøysund og Kistrand var det ut fra tabellen 4 % som kom i det aktuelle tidsrommet, i Lebesby ingen, det kvenske delen av befolkningen i denne delen av Finnmark var mindre påvirket av flyttebølgen. Nesseby, Båtsfjord og Måsøy toppet andelen som var kommet 11-20 år tilbake i tiden, men var likevel ikke høyere enn 10-11 %. Det hadde ikke vært noen stor innvandring til disse kommunene i den nære fortiden.

 

Til kysten for å bli fiskerbonde?

Det ble nevnt at kvensk innvandring til Norge kan ses i sammenheng med uår i jordbruket på finsk og svensk område. Jordbrukerne søkte tidligere ikke til kysten, men til områder der det var mulig å drive jordbruk. Et tidligere mål for innvandringen hadde derfor vært de indre elvedalene som lignet på områdene kvenene hadde forlatt, som i Kautokeino, Karasjok og Polmak. I 1865 bodde det 24 kvener i Kautokeino, 96 i Tana og 137 i Kistrand, inkludert Porsanger og Karasjok, se kartene.

Kvenene kom fra en bondekultur, og denne kulturen, og kunnskapene som lå i den, fulgte med ut til kysten. Særlig fra Troms og Vest-Finnmark er det vist hvordan kvenene stod for en teknologisk nyvinning i jordbruket. Nå var ikke hele kyststripa i Finnmark egnet til jordbruk, men det var fortsatt muligheter til nybrott. I første halvdel av 1800-tallet ble nye jordbruksområder tatt i bruk av kvenene, særlig i Varanger på nordsiden av fjorden. Fra Kiberg til Vestre Jakobselv slo de seg ned i landsbylignende bygder med god avstand til de gamle norske fiskeværene.

I bind 2 av Norsk innvandringshistorie kan vi lese: “Fra 1820-tallet løsnet en ny migrasjonsstrøm i nordfinske og nordsvenske bygder og byer med retning mot Ishavet.” (Niemi bd 2 2003:110) Denne innvandringen var langt mer omfattende enn tidligere. Det må være denne strømmen som nådde kysten rundt 1850. Nå var det ikke bare uår i jordbruket som stimulerte flytting. En annen årsak var at områdene ved Bottenviken var inne i økonomiske krisetider fra midten av 1800-tallet. Ved kysten av Nord-Norge var det derimot økonomiske oppgangstider med godt fiske og stor befolkningsøkning. En del av dem som i 1865 hadde vært i Norge i mindre enn 40 år, må ha vært drevet av dette. Niemi fant at også innvandrernes bakgrunn viste denne endringen. Nå kom flere fra byene og de bynære områdene i Bottenviken.

I tillegg til at bakgrunnen endret seg, var det også nye områder og næringer som ble mer attraktive. Det er i denne perioden at Nord-Norge er blitt kalt “Nordens Amerika”, et område med rike og åpne ressurser. (Niemi bd 2 kap 5, Neerland 2008) Mens den tidligste innvandringen først og fremst hadde vært en bondekolonisasjon, var det utover 1800-tallet fiskeriene som ble deres næringsvei. Arbeidsvandringen til fisket i Varanger økte i 1850-årene da det årlig var opp til 400 finnlendere som deltok i vårfisket. (Neerland 1998:163)

I 1868 var det registrert 1 126 fiskere fra Finland som deltok på vårfiske etter lodde i Finnmark, året etter 1 217 fiskere. I kildene er det for dette året vanskelig å skille mellom samer og kvener. I tallmaterialet er det derfor uklart hvor stor andel som fra ett år til det neste var av den ene eller den andre kategorien.

Qvigstad skriver at med kvenenes deltakelse i fiskeriene i Varanger og den kjennskap dette ga dem til forholdene i Norge, fulgte en årlig innvanding av kvener. Ikke alle slo seg ned: “Aarlig en 300-500 personer, for størstedelen finner fra den sydlige del av Lapmarken og folk fra det nordlige Østerbotte, reiste for at drive torskefiske i Ishavet. Til fiske reiste man… i februar og mars og vendte tilbake til St. Hans.“ (Qvigstad 1922:60)I de første tiårene av 1900-tallet var det flest kvinner som reiste over på denne måten. De fleste jobbet med å egne lina.

Deltakelsen i fiskeriene endret seg. En årsak var av juridisk art. I Norge var allerede fiskeriforvaltningen godt utbygget. I 1897 kom en lov om saltvannsfisket i Finnmark som bestemte at rett til å drive fiske på norsk sjøterritorium langs Finnmarkens kyst var forbeholdt norske statsborgere på norske båter. Utlendinger kunne ansettes som lottfisker, leiekar eller dreng. (Qvigstad 1922: 58, 61-62) Qvigstad skriver at “Loven av 1897 fremkaldte en betydlig nedgang i antallet av kvæner som deltog i fisket i Finnmarken.” (s.58)

De fleste som ble bofaste i Finnmark før 1865 hadde, eller fikk, sin plass i fiskerbondehusholdet, og levde stort sett på samme måte som i den norske og sjøsamiske befolkningen langs kysten. I diagrammet under over yrkestilhørighet er de mørke søylene kvener som er født i Norge. Lengden på søylene forteller hvor stor andel registrerte som var født i Norge. Over 60 % av kvenene som oppga at de levde av fiskerbondeøkonomien, var født i Norge. Av de som oppga å være gårdbrukere, var andelen litt over 50 %, mens litt under halvparten av de kvenske tjenerne var født i Norge. De nyinnflyttede kvenene utgjorde i 1865 den største andelen i yrkesgruppene fisker, noe som stemmer med tidligere funn. Men også mange tjente til livets opphold som tjener.

Figur 4: Prosent kvener etter yrke og oppholdstid. Kilde: 1865 folketellinga, RHD.


Forklaring til yrkeskategoriene gitt i folketellingene.

Utover 1800-tallet hadde det skjedd en mer markant arbeidsvandring til fiskeriene og til gruveindustrien. Arbeidsvandringen til gruveindustrien var særlig til Kåfjordanlegget i Talvik og skiferbruddene i Alta. Kåfjord koppergruver hadde vært i drift siden 1826. Dette kan forklare hvorfor 100 % av kvenene i Talvik i 1865 oppga at de var født i Norge, se tabellen over. Rekrutteringen til Kåfjord skjedde også fra andre gruveområder i Norge, som Folldal og Røros. Det fortelles at ledelsen ved gruvedriften uttrykte bekymring over at en arbeidsstokk som var hentet utenfra, mest sannsynlig ville utgjøre en ustabil arbeidsstokk, med korte opphold og følgelig nødvendig nyrekruttering. Det viste seg at den kvenske kontingenten, som særlig økte på 1830-tallet, ble en ryggrad i bedriften. I 1840 var det i alt 1002 personer bosatt i Kåfjord med tilknytning til verket. Av disse var 472 kvener, 395 nordmenn, 85 svensker og 34 engelskmenn. (Nielsen 1995:69 ff.) I 1865 var alle som bodde i Talvik, født i Norge.

Tar vi opplysningene om yrkestilhørighet over i et diagram basert på prosent kvener etter bosted og yrke, kan vi finne igjen variasjoner kommunene i mellom. Her er alle registrerte kvener tatt med, og det kommer fram at for alle kommunene utgjør den største andelen de som ikke oppga yrke. Dette er trolig barn og kvinner i ulønnet arbeid. I folketellingsmateriale er det ikke uvanlig å finne at bare husfaren er oppgitt med yrke, mens resten av husholdet ikke har registreringer i denne kolonnen. De lever jo av samme yrke, f.eks. i fiskerbondehusholdet der alle husholdets medlemmer hadde sine oppgaver, men de registreres likevel ikke med eget yrke.

Figur 5: Prosent kvener, etter bosted og yrke. Kilde: 1865 folketellinga, RHD.

I figur 5 skiller Vest-Finnmark seg noe ut, her var det flere arbeidere og tjenere. Arbeiderne i Alta var trolig i arbeid som håndverkere, på kopperverket i Kåfjord og ved skiferbruddene, i Hammerfest som håndverkere. En større andel av kvenene i Vest- enn i Øst-Finnmark var tjenere, unntatt for Alta. Fiskerbondehusholdet var ut fra søylediagrammet mer vanlig i Talvik og Sørøysund enn i de øvrige kommunene. Fra Nordkapp og østover var det fiskeryrket som var den vanligste yrkeskategorien. Den relativt store andelen fiskere her er ikke uventet når en tar i betraktning de vanskelige forholdene for jordbruket ute ved kysten. Fiskerbondehusholdet dominerte lenger vest der klimaet var et annet.

Når det i Tana er flest fiskere, og få gårdbrukere og fiskerbønder, skulle det innebære at flest kvener bodde ute ved kysten, færre oppover elvedalen. I Tana, som i mange øvrige kommuner, var det ansatt kvener i offentlig arbeid, som kirketjener, kirkesanger, musiker, postmann, skolelærer og handelsmann. Dette kan studeres nærmere ved å gå inn på de interaktive kartene og opplysningene som ligger der.

Opplysningene gitt i desember 1865 bekreftet at Øst-Finnmark var et tyngdepunkt for den kvenske befolkningen i Finnmark. En av to hadde sitt bosted i Varanger-området. Familier med små barn dominerte både i den delen av den kvenske befolkningen som var nyinnflyttet og blant de som var kommet til landet rundt 1850. I Finnmark ellers i 1865 var en av to kvener født utenfor landets grenser. Den største innflyttingen i denne omgang kom til kommunene Alta, Kautokeino og Varanger-kommunene. I de øvrige kommunene var innflyttingen ikke så stor, lest ut fra opplysningene i folketellingen i 1865.

 

Fordoblet antall fram til 1900

Mellom 1865 og 1900 var det en betydelig økning i antallet kvener bosatt i Finnmark, i min undersøkelse fra 2 825 til 5 763. Helland og Qvigstad, som hadde et høyere antall for 1865, satte begge antallet i 1900 til 5 406, altså noe under mitt. Det avspeiler igjen de mange uklarhetene som var rundt registreringen av etnisk tilhørighet, og hvordan vi skal tolke materialet i ettertid. Helland fant at 1 551 av de 5 406 mer eller mindre var flytende i norsk, og tolket dette som et tegn på at norsk språk var i framgang. (Helland 1906: 454) Det hang nok sammen med den generelle fornorskningspolitikken som var gjeldende i Finnmark.

Figur 6: Antall personer registrert som “f”, finn/kven, i folketellingen 1865 og 1900 i de enkelte kommunene i Finnmark

Navn på kommune Antall registrert som “f” 1865 Antall registrert som “f” 1900
Hammerfest 269 138
Vardø 280
Vadsø 781 902
Kautokeino 24 9
Alta 210 615
Talvik 140 140
Loppa 93 93
Hasvik 53
Sørøysund 213 21
Kvalsund 122
Måsøy 36 90
Nordkapp 28 336
Kistrand 137 746
Karasjok 8
Lebesby 59 64
Tana 96 364
Nesseby 155 84
Båtsfjord 52 244
Nord-Varanger 343 616
Sør-Varanger 356 838
Tilsammen 2 848 5 763

Kilde: Originalmaterialet for folketellingen 1900, RHD.

Flere faktorer kan forklare den store økningen. Den må ses i sammenheng med den kvenske innvandingen som fortsatte i bølger også etter 1865. En topp kom omkring 1870 og en siste litt før 1890. Disse innvndringstoppene lignet mye på andre migrasjoner med massepreg på 1800-tallet både i forløp, årsaker og kjønn, alder og yrkestilhørighet. Samtidig var det ikke jordhunger som var den viktigste drivkraften. Det kommer fram om vi ser på yrkesvalg og flyttemål fram mot 1900. Fiskeværene og byene med omland ble valgt. I Nord-Norge som helhet økte befolkningen med det tredoble, godt over Norge som helhet, der befolkningen ble doblet i løpet av 1800-tallet. (Niemi 2003:132)

Figur 7: Antall kvener per kommune i Finnmark i 1900. Kilde: 1900 folketelling, RHD.

Også i 1900 var Øst-Finnmark det området av Finnmark der det var registrert flest kvener. Som i 1865 var mer enn halvparten bosatt her. Kommunene med det høyeste antallet var Vadsø by, Sør- Varanger og Nord-Varanger. Færrest var bosatt i Indre Finnmark, i Kautokeino og Karasjok. I Vest-Finnmark hadde Kistrand/Porsanger ei formidabel økning i antallet kvener, fra 137 i 1865 til 746 i 1900. Hvorfor kom så mange dit?

Språk og etnisk tilhørighet står nært hverandre. Selv om registrert språk har sine svakheter som etnisk markør, som vist over, kan det fortelle oss noe om forholdene. I Nesseby var det i alt 84 personer som var registrert med markøren “f”, ei halvering av antallet fra 1865. Av de 84 personene oppga et flertall på 41 personer at de brukte “f” som språk, her forstått som finsk eller kvensk. 27 personer brukte “l”, “lappisk”, de øvrige norsk eller de behersket flere språk. Ut fra dette var flertallet av de som ble registrert som “f” i Nesseby, av kvensk slekt.

I Tana var det derimot en stor økning, fra 96 i 1865 og til 364 i 1900, mer enn ei tredobling. 270 av de 364 var registret med finsk/kvensk som sitt språk, mens 27 oppga samisk. Dette viser at kvensk språk og befolkning var markert til stede også i Tana, en kommune som i dag er mest kjent for sin samiske befolkning. Helland forteller om en prøve i 1877 med “finske” barn i Langnes krets i Tana. Siden dette var ved selve kirkestedet var det forventet at de var gunstig stillet mht norsk språkkunnskap. Det viste seg ikke å stemme. “Aarsagen er den, at i hjemmet er finsk og kvænsk de eneste talesprog.” (Helland 1906: 445)

I kommunene ellers i Øst-Finnmark dominerte også finsk/kvensk språk i den kvenske befolkningen. I Sør-Varanger oppga i alt 816 av de 838 kvenene at finsk/kvensk var det språket de forstod og brukte. I Porsanger stod det kvenske språket sterkt i den kvenske delen av befolkningen.

Det var ikke så enkelt som at man brukte det ene eller det andre språket. I det flerkulturelle Finnmark var det ikke uvanlig at man behersket flere språk. Som nevnt over ble ikke dette synliggjort i folketellingsmateriale der det som regel var det ene hovedspråket som ble registrert mens man ikke tok med hvilke andre språk som ble forstått. Unntak fantes. I Lebesby i 1900 var 64 personer “f”. Av disse oppga 19 at norsk var deres språk, 16 at finsk/kvensk var det, mens 16 oppga kvensk og samisk. I tillegg oppga 6 kvensk og norsk, 2 samisk og 2 både finsk, norsk og samisk.

Mens en av to var født utenfor Norge i 1865, var bildet et annet i 1900. I figuren under er ser vi hvordan antallet kvener født i Finland faller i takt med alder sett fra 1900. Antallet med fødested i Sverige og Russland er borte for de yngste årsklassene.

Figur 8: Antall kvener med fødested per aldersgruppe. Kilde: 1900 folketellinga, RHD.

 

Kvenenes yrkestilhørighet fram mot 1900

Kvenenes plass i samfunnet de kom til er blitt karakterisert på flere måter. De var utøvere av en tradisjonell skogbrukskultur. Som nevnt over bosatte de seg i tidligere tider og i den tidligere flyttingen gjerne i skogsdaler langs fjordbunnene, men også i innlandet, som i Pasvik. Tjærebrenning ble sett som en spesialitet. Kvener var også jordbrukets og fedriftens fornyere, spesielt i Varangerområdet ble innovasjoner innen fedrift framhevet. I Alta var det eksperimentering med korndyrking og gresslettedyrking. (se for eksempel Saressalo 1996: 365f) Helland har i sin tekst om kvenene i Finnmark fra 1906 gitt et overblikk over deres plass i kommunene i Finnmark i 1900. I Vadsø hadde det i tidens løp dannet seg egne bydeler som i all hovedsak var bebodd av kvener, nemlig Indre og Ytre Kvenby. Som nevnt over, var sentrum i byen i all hovedsak norsk. Fiske var den viktigste næringsveien. I Nord-Varanger slo kvenene seg ned i egne tettsteder, som Saltjern og Skallelv, mens i andre bygder som Jakobselv, var befolkningen av både samisk, kvensk og norsk opprinnelse, og flesteparten levde av fiske og noe småbruk.

Fra Sydvaranger skriver Helland at kvenene levde av jordbruk, fiske og tamreindrift. En hel del av Karasjoksamene hadde kvenske forfedre. Om vinteren samlet kvenene seg i Kjelvik for å ro fiske. Hammerfest hadde et levende miljø for ishavsfiskere. I 1870 var nesten halvparten av menn regnet som ishavsfarere, kvener. I Alta var det særlig Elvebakken og Aronnes som hadde en kvensk befolkning. Her hadde det tidligere vært stor rekruttering til Kåfjord kopperverk. Også enkelt steder i Rognsund hadde kvener bosatt seg. I Kautokeino fantes kvener som levde som samer, skriver Helland. Ellers bestod befolkningen der til dels av en blanding av samer og kvener. “Kvænsken synes at gribe sterkt om sig blant koutokeinofinnerne, skriver Helland.” (Helland 1906: 440ff)

Dette siste kan ikke ha utviklet seg videre. Samisk språk og kultur ble senere dominerende i Kautokeino. Det er videre interessant at også kvener drev med tamreindrift. Det er tidligere kommet fram for Pasviks del. (Niemi 1994:335) Kanskje er det dette som også ligger i uttalelsen om at de “levde som samer” i Kautokeino. Den relativt store kvenske befolkningen i Kistrand/Porsanger fordelte seg over flere yrkeskategorier, se figuren under. Den største andelen var ikke registrert på yrke, det var trolig kvinner og barn. Ellers var familiehusholdet basert på jordbruk eller fiske, eller disse i kombinasjon.

De to øyeblikksbildene har vist at den største andelen kvener i Finnmark var bosatt i Øst-Finnmark, fordelt på flere kommuner, Vadsø, Sør- og Nord-Varanger. I Vest-Finnmark var Kistrand, dagens Porsanger, dominerende, med et stort antall som bosatte seg etter 1865, i tillegg til Alta der mange hadde jobb i gruveindustrien.

Kvenene var foregangsmenn innen jord- og skogbruk, men med tiden ble det fiskeriene som trakk flest. I 1900 var deres yrkesmessige tilhørighet på linje med den øvrige befolkningen ved kysten. Mange interessante problemstillinger har dukket opp etter hvert som denne enkle teksten har blitt til, ikke minst om språk og de etniske gruppene i fylket og hvordan den tids integrering inn i det norske samfunnet skjedde. Her er nok å ta av til å sette sammen et større forskningsprosjekt. Det må andre ta seg av.

 

Figur 9. Prosent kvener etter bosted og yrker. Kilde: 1900 folketelling, RHD.

 

Takk til Norsk faglitterær forfatterforening, NFF, for arbeidsstipend som gjorde det mulig å gjennomføre prosjektet.

 

Litteraturliste:

Eriksen, Hans Kristian (1973) Vandrere i grenseland, Tiden norsk forlag, Oslo.

Evjen, Bjørg og Lars Ivar Hansen (red.) (2008) Nordlands kulturelle mangfold, etniske relasjoner i historisk perspektiv, Pax, Oslo.

Haukedal, Geir (1980) Den kvenske innvandring til Nord-Troms og Vest-Finnmark 1700-1865, hovedoppgave UiB.

Helland, Amund (1906) Norges Land og Folk, Finnmarkens amt, bd II, Oslo.

Lie, Einar og Hege Roll-Hansen (2001) Faktisk talt: statistikkens historie i Norge. Oslo.

Nielsen, Jens Petter (1995) Det arktiske Italia, Altas historie 1826-1920. Bygdebok for Alta. Alta.

Niemi, Einar, Jan Eivind Myhre, Knut Kjeldstadli (2003) Norsk innvandringshistorie, bd 1 og 2. Pax, Oslo. Neerland

Soleim, Marianne (1998) Emigrasjon og etnisitet, utvandringen fra Vadsø til Amerika 1860-1914, hovedoppgave UiT. NOU 1994:21, Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv. Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget. Justis- og politidepartementet, Oslo.

Petterson, Arvid (1994) Småfolk og drivkrefter: fra 1900 til 1960-årene, bygdebok for Porsanger kommune. Porsanger kommune.

Qvigstad, Just (1922) Den kvænske invandring til Nord-Norge, Tromsø Museums årshefter. Ryymin, T og Karikoski, E (red.): rapport fra kvenseminaret ved Universitetet i Tromsø, mai 2000. Speculum Boreale Tromsø.

Saressalo, Lassi (1996) Kveenit, tutkimus erään pohjoisnorjalaisen vähemmistön identiteetistä, Suomalaisen Kirjallisuuden seura, Helsinki (med norsk sammendrag).

Folketellingen 31. desember 1865, RHD

Folketellingen 3. desember 1900, RHD