Den læstadianske vekkelsen har gjennomlevd mange splittelser, men har forblitt innenfor sine respektive nasjonale kirker, men har likevel ofte et ambivalent forhold til dem.

 

Vekkelsen ble raskt spredt fra Sverige og over til Norge og Finland, og etter hvert også til USA og Canada. I løpet av 1850-tallet vokste der frem forsamlinger i Norge fra Ofoten i sør til Varanger i nord. I løpet av 1900-tallet har læstadianismen blitt splittet opp i flere fraksjoner. Tre av disse fraksjonene er tallmessig store i dagens Norge: (1) de Førstefødte med tyngdepunkt i Ofoten og Lofoten, (2) Lyngen-retningen som etter 1990 er blitt delt i to fraksjoner har sitt tyngdepunkt i Nord-Troms, og (3) Alta-retningen (også kjent som de “de småførstefødte”) med tyngdepunkt i Vest-Finnmark.

Læstadianismen er kjennetegnet ved å ha vokst frem innenfor minoritetsbefolkningene (samer og kvener) i nord og har bidratt i vesentlig grad til å vedlikeholde egne språk, verdier og kulturelle særtrekk som en del av vekkelsesbevegelsens ytre form. Etter hvert som nordmenn også kom med i bevegelsen (etter 1870), har læstadianismen dessuten bidratt til å utjevne motsetningene mellom de ulike gruppene i den nordlige landsdelen fordi man anså seg som Guds barn først, dernest norsk, samisk eller kvensk. På den annen side har læstadianismen skjerpet motstanden mot mer eller mindre påtvungne religiøse, sosiale og kulturelle verdier fra storsamfunnets side. Læstadianismen fremhever lokalsamfunnets tradisjonelle verdier og normer, og dersom det finner sted raske endringer i kultur og samfunn, vil det oppstå “friksjon” fra læstadiansk hold i form av protesterer mot slike endringer. Ved endringer som direkte berører det religiøse feltet, vil slik friksjonen øke – og dermed også styrken i de læstadianske protestmarkeringer.

Forholdet mellom kirke og stat ut fra læstadianske holdninger og synspunkter, har endret seg en del de seneste årene. Historisk sett ble den læstadianske tilslutning til statskirkeordningen en nyttig måte for minoritetsgrupper å markere sin tilknytning til den norske stat. Som en del av sin tradisjonelle livsform, krysset ofte reindriftssamene de nasjonale grensene. Sett fra storsamfunnets synspunkt fikk man dermed en problematisk nasjonal identitet. Problemet ble forsterket gjennom det tiltagende fornorskningspresset i løpet av den siste halvdel av det 19. århundre. Et tilsvarende dilemma oppsto blant den kvenske folkegruppen i Norge, særlig i tiden etter 1.verdenskrig. Forestillingene om “den finske fare” og idéen om et stor-finsk rike berørte de finsktalende grupper i nord. Det skapte bekymring på sentralt politisk hold i Norge og fikk konsekvenser for kirkens forhold til den kvenske befolkningen. Ettersom nasjonal identitet er en viktig symbolsk markør, fungerte de læstadianske forsamlingenes tilknytning til Den norske kirke som en viktig symbolsk mot-markør for de pressede etniske gruppene. Ved å fremstå som “selve ryggraden i Den norske kirke” (slik enkelte biskoper uttrykte det), kunne imidlertid samiske og kvenske læstadianere demonstrere åpent og tydelig sin lojalitet overfor den norske stat og sin norske tilhørighet når det var nødvendig.

Etnisk norske læstadianere trengte ikke læstadianismen til å legitimere seg som “norsk”. Derimot ble tilslutningen til læstadianismen i sosiologisk forstand et viktig redskap for lokale selvstendighetskrav. De mange konflikter med kirken som fant sted i tiden 1870-1890 bidro til å utvikle et læstadiansk lederskap med egen identitet – og dermed en læstadiansk organisasjon med selvstendig ståsted i forhold til kirkelige og nasjonale idealer. Ved å være en del av det kirkelige landskap, fikk man samtidig mulighet til å opponere mot Den norske kirke. Dersom man sto utenfor kirken, mistet man selvsagt denne rettigheten.

Denne sterke kirkelige forankring utgjør i dag et historisk viktig bakteppe for å forstå deler av den læstadianske bevegelsens holdning til Den norske kirke. Men nettopp fordi den kirkelige forankringen for mange ble en dyd av nødvendighet og et middel til mer enn bare å utvikle en personlig religiøs identitet, ble kirketilknytningen til tider ganske ambivalent. På den ene siden trengte man kirken både til religiøse formål (sakramentsforvaltning og livsritene), men man trengte også kirken som en “skyteskive” for å kunne markere selvstendig identitet og gruppetilhørighet. På den annen side ble man samtidig en del av en kirke som klart brøt med de religiøse idealer den læstadianske bevegelsen selv sto som representant for. Læstadius selv hadde som prest i Den svenske kirken vært ytterst kritisk mot sin kirke og mange av sine kolleger. Han talte klart og provokatorisk imot religiøs likegyldighet og rasjonalistisk tenkning idet han fremhevet omvendelseskristendom og tradisjonelle pietistiske idealer som livsnødvendige. Denne dobbelheten lever den læstadianske bevegelsen fortsatt med – uansett fraksjonstilhørighet – om enn på noe endrede vilkår i forhold til den virkelighet som preget Læstadius’ samtid.
Et eventuelt skille mellom stat og kirke i Norge vil utvilsomt innvirke på denne dobbelheten. Etterkrigstidens sekulariserings- og fornorskningsprosesser kan riktignok ha minsket behovet for en kirkelig tilslutning som uttrykk for nasjonal tilhørighet. I og med den økende trygghet omkring spørsmålet om etnisk identitet blant både samer og kvener, har også læstadianismen mistet en del av sin funksjon som identitetsmarkør for etnisk tilhørighet. Til gjengjeld har yngre forsamlings-medlemmer utviklet andre behov der dobbelheten kommer til uttrykk på nye måter.

For forsamlingenes eldre generasjon spiller tilhørigheten til kirken fortsatt en viktig rolle. Mange går regelmessig til gudstjeneste og er aktive i kirkelige styrer og råd. For den yngre generasjon har imidlertid kirketilhørigheten langt mindre å si. Mange yngre opplever at forsamlingen selv er deres rettmessige “kirke”. Dette er utvilsomt en frukt av læstadianismens selvstendiggjøring både som åndelig fellesskap og sosial organisasjon. Lengst er denne prosessen kommet blant den fraksjonen som kalles De førstefødte – utvilsomt delvis på grunn av det skillet mellom kirke og stat som kom i Sverige ved årtusenskiftet. Førstefødt-retningen i Norge er nært knyttet til sine trosfeller i Sverige der man har årlige storsamlinger hvor overordnede beslutninger blir tatt. Utviklingen av forholdet mellom kirke og stat i Sverige har derfor lagt føringer for utviklingen i førstefødt-retningen også i Norge, og man dermed allerede begynt å praktisere dåp og konfirmasjon i sine egne læstadianske forsamlingshus. Ved dåp gir man kun beskjed til den lokale (statskirkelige) menighet om at dåp har funnet sted. Selvstendig¬gjøringen innenfor førstefødt-retningen overfor statskirken vil utvilsomt fortsette, og et eventuelt skille mellom kirke og stat i Norge vil sannsynligvis bare forsterke denne utviklingen. En stadig økende kontakt med læstadianske trosfeller i Amerika virker i samme retning ettersom førstefødt-læstadianerne der allerede er et selvstendig trossamfunn (Old Apostolic Lutheran Church). Den ovenfor nevnte dobbelhet i statskirkelig tilhørighet som kan spores blant de førstefødte henger dermed dels sammen med generasjonstilhørighet: den eldre generasjonen er fortsatt nærmere knyttet til statskirken enn den yngre, men etter som tiden går vil sannsynligvis tilknytningen blir stadig svakere, og i økende grad vil statskirken kun fremstå som en kontrasterende størrelse man kan avgrense seg fra. Statskirkens tiltagende sekularisering blir dermed mer et symbol og et motbilde på det kirken skulle vært i henhold til de læstadianske idealer – samtidig som de læstadianske forsamlingene mer og mer fremstår som den ekte kirken for de sanne troende.

Til en viss grad synes det som den samme tendens gjør seg gjeldende i Alta-retningen selv om den på langt nær er kommet like langt som hos de førstefødte. Alta-retningen har også sterke bånd til sine trosfeller i Sverige og Finland slik at utviklingen der utvilsomt vil ha innvirkning på organiseringen av de læstadianske trosfellesskap over nasjonsgrensene. Men ettersom skillet mellom stat og kirke i Finland på langt nær er kommet så langt som i Sverige, og forholdene i Finland betyr mye for Alta-retningens forsamlinger på grunn av dens bakgrunn i kvensk innvandringsmiljø i Vest-Finnmark, vil en eventuell selvstendiggjøring av Alta-retningen i forhold til kirken antagelig skje i et mer langsiktig perspektiv. Den samme generasjonsmessige dobbelhet som ble omtalt ovenfor, gjør seg imidlertid gjeldende også innenfor Alta-retningen, og noen store problemer vedrørende et eventuelt skille mellom stat og kirke i Norge, bør en ikke forvente seg. Til det er de internasjonale båndene for sterke og den interne organiseringen av forsamlingene for velutviklede.
Lyngen-retningen er kanskje den læstadianske fraksjonen som sterkest ville merke et eventuelt skille mellom kirke og stat i Norge. Denne fraksjonen mangler de internasjonale bånd som de øvrige fraksjonene har, og er dermed nærmere knyttet til Den norske kirke alene. Lyngen-retningen har dessuten tradisjonelt rekruttert fra de etniske minoritetene, samer og kvener, i Nord-Troms der de læstadianske forsamlingene mange steder i realiteten fungerer som en slags “folkekirke”. At en del forsamlingshus er innviet også til kirkelig bruk, er et uttrykk for det. De sterke båndene til Statskirken gjør at den tradisjonelle “dobbelheten” til kirken står sterkere enn i de øvrige læstadianske fraksjonene. Den nære fortiden med fornorskning og etnisk diskriminering spiller i tillegg også en større rolle for Lyngen-læstadianerne enn for andre læstadianere. Kirketilhørigheten får derved fortsatt en viss verdi i relasjon til nasjonal tilhørighet, selv om kirkens rolle som kontrast og motbilde får en økende verdi – i hvert fall for den yngre generasjon.

I en preken som for noen få år siden ble holdt av en predikant fra Lyngen-retningen, ble følgende ord sagt om tilhørigheten til en statskirke man ser på med økende kritiske øyne: “Uansett hvor mye kirken blir omgjort til en ruin, skal vi klare å finne oss et hjørne der vi kan holde våre forsamlinger.” Ordene vitner om en sterk bevissthet om behovet for kirken og om at tilknytningen til den er viktig. Denne tilknytningen er imidlertid samtidig avhengig av at det er den norske kirken man knytter seg til, ikke bare en “kirke”. Dersom båndene til den norske stat blir løst, ender man opp med en kirke blant andre kirker i det norske religiøse landskapet, og frikirker er noe Lyngen-retningen tradisjonelt har vært sterkt imot. Det kan være at den yngre generasjon blant Lyngen-læstadianerne ikke lenger er så avhengig av den statskirkelige tilknytningen som den eldre generasjon, men for den eldre generasjon vil utvilsomt en løsriving av kirken fra staten medføre en betydelig større omveltning enn for de andre læstadianske fraksjonene.

 

Roald E. Kristiansen er forsker ved Institutt for religionsvitenskap, Universitetet i Tromsø