Kvensk språk

Læstadius’ fremste mål var å vekke folk til kristen tro. Fra hans åndelige gjennombrudd i 1844 og til hans død i 1861, arbeidet han for å virkeliggjøre sitt mål.

 

Sammen med seg hadde han mange medarbeidere. Den viktigste var Johan Raattamaa (1811-1899) som ble leder for vekkelsen etter Læstadius’ død. Hans lederskap var ubestridt og det var takket være hans innsats at bevegelsen forble samlet under hele 1800-tallet. Riktignok utviklet det seg tidlig spenninger mellom læstadianerne i den østlige og den vestlige delen av Nordkalotten. Disse gruppene ble betegnet som henholdsvis øst- og vest-læstadianere. Den første hadde en mer åpen og evangelisk form, mens den andre var mer lukket og etisk streng (“lovisk”).

Etter Raattamaas død førte disse spenningene i bevegelsen snart til reell splittelse. Dels gikk splittelsen på teologiske spørsmål og dels på ulike syn på arbeidsformer og hvem som skulle stå fremst i ledelsen. Ofte fulgte de troende sine lokale predikanter og deres oppfatninger i spørsmål om rett og vrang lære. Til grunn for splittelsene finner vi derfor uenighet om organisasjon og lærespørsmål, så vel som personlige motsetninger blant vekkelsens ledere.

Uenighet om lærespørsmål er som oftest et uttrykk for hvordan teologiske konsekvenser av læremessige posisjoner vurderes ulikt. Dersom en ser på argumentasjonen i de læstadianske miljøene, har denne i stor grad gått ut på å påpeke hvordan læremessige utglidninger har forekommet i en eller flere konkurrerende fraksjoner og at man derfor må ta avstand fra disse fraksjonene. Man kan skjelne mellom tre hovedtyper av læremessige avvik:

  • For sterk vektlegging av rett formulert tro (ortodoksi) kan føre til intellektualisme og død tro.
  • For sterk vektlegging av det etiske (loven) kan føre til overdrevet strenghet og gjernings-rettferdighet.
  • For sterk vektlegging av evangeliets forkynnelse kan føre til etisk slapphet og kjødelig frihet.

En annen ting som forsterket tendensen til splittelser, var problemene som oppsto omkring organiseringen av vekkelsesarbeidet blant utflyttede læstadianere i Amerika. Her hadde man verken statskirke eller noen nasjonal og kulturell enhet å falle tilbake på. Det at læstadianerne i Amerika kom fra land med forskjellig språk og kultur, gjorde innbyrdes enighet og samhold vanskelig blant utflytterne. Disse vanskelighetene virket tilbake på forholdene  på Nordkalotten.

Det er ikke enkelt å gi en god oversikt over de ulike splittelsene og deres bakgrunn. På norsk side kan man med en viss forenkling si at der er tre hovedgrener innenfor læstadianismen:

  • De Førstefødte som har sitt tyngdepunkt i Ofoten og Lofoten,
  • Lyngen-retningen med tyngdepunkt i Nord-Troms (delt i 1992 i to fraksjoner),
  • Alta-retningen (de småførstefødte) med tyngdepunkt i Vest-Finnmark.

Hovedtyngden av kvener i Finnmark fant sin plass i den tredje hovedgrenen (Alta-retningen), men mange kvener ble med i Lyngen-retningen som var dominerende i Nord-Troms.

I tillegg til disse tre hovedretningene, finnes det flere mindre grupper av læstadianere, først og fremst Gammellæstadianere, Lundbergianere og Nyvakte. Dette er retninger som alle har tilknytning til det man kaller den øst-læstadianske tradisjon.

De Førstefødte

De såkalte Førstefødte har bakgrunn i læstadiansk miljø i den vestlige del av svensk lappmark. Etter Raattamaas død fikk vekkelsen et kollektivt lederskap av dem man kalte Lappmarkens predikanter. En av de fremste i den første tiden var Jonas Purnu (1829-1903). Noen ledere mente at han hadde blitt innviet av Raattamaa til å en posisjon som vekkelsens øverste leder. Når Lappmarkens predikanter kom sammen til drøftinger i Gällivare under Purnus ledelse, hevdet disse lederne at denne predikantforsamling skulle ha et overordnet ansvar for vekkelsens arbeid. Predikantforsamlingen i Gällivare ble kalt Lappmarkens Moderforsamling. Ikke alle var enige i dette synet på organisatorisk autoritet og styringsrett, og det oppsto et brudd mellom øst- og vest-læstadianske miljøer i tiden like etter århundreskiftet. I Ofoten fulgte man lojalt sin leder, Peder Olsen Fjelldal. Han hadde gått inn for tanken om Moderforsamlingens lederskap under den tiden han selv hadde bodd i Jukkasjärvi der han var blitt en anerkjent leder.

De Førstefødte har i dag sitt tyngdepunkt i Ofoten og Lofoten, men der er også forsamlinger i Finnmark, Troms, Nordland og Nord-Trøndelag, samt i byene Trondheim, Oslo, Bergen og Porsgrunn. Utenfor Norge finner man forsamlinger i Sverige, Finland, Danmark, England, USA og Canada. I Amerika har de Førstefødte etablert seg som et selvstendig kirkesamfunn,The Old Apostolic Lutheran Church.

Forsamlingshuset i Narvik, Ofoten

Forsamlingshuset i Narvik, Ofoten

Tanken om Moderforsamlingen spiller fortsatt en viktig rolle for de Førstefødte. Samlingene som holdes hvert år i Gällivare ved juletider er svært viktige. Der samles predikantrådet og man avgjør spørsmål om predikantutsendelser og tar opp læremessige og praktiske spørsmål som fra oppstår i forsamlingsarbeidet. Mange besøkende fra inn- og utland deltar på møtene i julehelgen

og stevnet kan samle flere tusen personer. En del praktiske spørsmål, som f.eks. hvilke personer som skal sendes ut til de enkelte forsamlinger, kan Moderforsamlingen delegere til avgjørelser lokalt. Forsamlingene i Ofoten og Lofoten er for eksempel delegert et nasjonalt ansvar for arbeidet i “vest”, dvs. i Norge, Danmark og England. Tilsvarende har forsamlingen i Lahti i Finland et særskilt ansvar for arbeidet i “øst”, dvs. i Baltikum og Russland.

Et forsamlingsmøte blant de Førstefødte består av veksling mellom bønn, salmesang og preken. Som regel brukes to prekener: en opplest preken skrevet av Læstadius for den aktuelle søndagen i kirkeåret, og en “fri” preken holdt av en av forsamlingens predikanter basert på en bibeltekst. Læstadius’ prekener i tre bind ble på 1980-tallet utgitt på moderne norsk. Tidsskriftet Faderösten ble utgitt i tiden 1960–88 og brukes flittig av troende som nyttig hjelp til økt åndelig innsikt.

Predikanten kan være ganske fri med hensyn til prekenens innhold, men som regel er det bibel-teksten som utlegges og forklares. Predikanten kan også ta opp saker som berører forsamlingen og komme med praktiske råd tilpasset den lokale situasjon. Prekenen skal ikke være en tale forberedt på forhånd. Den holdes spontant ut fra troen på at det er Gud selv som gir predikanten de ord som forsamlingen trenger å høre. Under forsamlingssangen brukes Landstads salmebok (revidert utgave) uten ledsagelse av instrumenter. Ved møtets avslutning forekommer ofte “rørelser” ved at personer som føler seg berørt av budskapet kommer frem til predikantene, eller oppsøker andre i forsamlingen for å bekjenne sine synder og motta ordet om syndenes forlatelse. Rørelsen er først og fremst uttrykk for sorg over synd og utilstrekkelighet, og ledsages ofte av følelsesmessige uttrykk (sorg/glede).

Etter møtet samles man vanligvis for å spise sammen før det hele avsluttes med sang (f.eks. fra sangboken Salmer og sanger for barn og ungdom) og en uformell samtale om åndelige spørsmål (f.eks. om hvordan et avsnitt fra Bibelen skal tolkes). Alle oppmuntres til å delta i samtalen, og gjennom å høre synspunkter fra deltagerne i samværet, forsøker man å finne frem til svar som kan være gode og nyttige for ens eget og forsamlingens trosliv.

De luthersk-læstadianske retninger

Omkring århundreskiftet (1900) oppsto det uenigheter mellom predikanten Erik Johnsen (1842–1941) fra Lyngen, og de Førstefødtes predikanter. Erik Johnsen hadde virket som predikant fra slutten av 1860-årene. Frem til Raattamaas død sto Erik Johnsen i nær kontakt med læstadianske forsamlinger i Nord-Sverige. Etter hvert fikk han imidlertid et annet syn på visse lærespørsmål, bl.a. i synet på dåpens forhold til frelsen og på Moderforsamlingens autoritet. For Erik Johnsen førte granskningen av bibelen og de lutherske skrifter til at dåpens absolutte nødvendighet for frelsen ble vektlagt. Dette gjorde at han brøt med de Førstefødtes teologi. Under hans ledelse kom den læstadianske vekkelsen i Nord-Troms inn i et tettere forhold til Den norske kirke. Det førte til at Lyngen-retningen la mindre vekt på den læstadianske læretradisjonen, og betonte i stedet sin forankring i luthersk teologi. Bekjennelsesskriftet Konkordieboken har fått en viktig status som læregrunnlag og man bruker helst den samme utgave som i læstadianismens tidlige tid i Lyngen (1868). Konkordieboka inneholder de sentrale læredokumentene fra reformasjons¬tiden og er i sin helhet bekjennelsesskrift for Den svenske kirken der Læstadius selv var prest. Bare noen deler av boken gjelder som bekjennelsesskrift for Den norske kirke. Internt oppfatter man ikke den lutherske vektlegging som en endring i teologisk basis ettersom Læstadius var prest i en luthersk kirke. I sin redegjørelse om læstadiansk tro og lære (1934), innledet Erik Johnsen sin fremstilling med beskrivelsen av hvordan Læstadius alltid holdt fast ved den lutherske kirkens bekjennelsesskrifter, og at de troende bør holde seg til de samme skrifter.

Lyngen-retningens offisielle navn er “Den luthersk-læstadianske menighet”. Ved siden av de lutherske bekjennelsesskriftene, har taler av Erik Johnsen og andre predikanter fra Lyngen fått høy status. Talene har kommet ut i flere hefter, første gang i 1929, men finnes nå samlet i boken Taler av Erik Johnsen med flere (seneste opplag 1979).

En mulig grunn til Lyngen-læstadianernes nære samarbeid med Den norske kirke, kan ha vært ønsket om å demme opp for dannelsen av frikirker. På slutten av 1800-tallet var bl.a. baptistene svært aktive i Troms. Erik Johnsens syn på dåpen har antagelig tatt farge av kamp mot frikirker. Hjemmedåp og nøddåp har vært vanlig i Lyngen-læstadiansk tradisjon. De andre læstadianske retningene har i mindre grad betont dåpens rolle og heller talt om den personlige omvendelsen.

Forsamlingshuset i Skibotn

Forsamlingshuset i Skibotn

Forsamlingsmøtene for Lyngen-læstadianerne er i form ganske lik andre læstadianske retningers møter. En viktig forskjell er at man som regel ikke leser en preken av Læstadius, men heller av Luther (eventuelt av Erik Johnsen eller en annen av retningens sentrale ledere). Dette skjer før predikanten holder sin preken over en bibeltekst. I det hele tatt er Luthers skrifter blitt viktigere enn Læstadius’ skrifter for Lyngen-læstadianerne. Et annet særtrekk ved Lyngen-retningen er at den såkalte “rørelsen” i møtene etter 2.verdenskrig er blitt langt mindre vanlig. Årsaken har vært frykt for at rørelsen skal bli en form for gjerningsrettferdighet. Som lutheranere ønsker en å betone at frelsen kommer ved troen av nåden alene, ikke gjennom menneskeverk.

Hovedområdet for retningen er Lyngen og Nord-Troms, men der er mindre forsamlinger også i Finnmark og i Sør-Troms. Det viktigste samlingsstedet for Lyngen-retningen er Skibotn der forsamlingshus ble bygd i 1895. Det har blitt utvidet flere ganger siden og ble vigslet til kirkelig bruk i 1931. I eldre tid var Skibotn en viktig markedsplass, og fortsatt holdes det stevner som samler store mengder mennesker. Ved slike stevner samles predikantrådet. Da settes det opp reiseruter for de steder predikantene skal besøke i løpet av det kommende halvåret. Når reise-predikantene kommer til forsamlingene, holdes det stevner som kan samle flere hundre mennesker til bønn, sang og forkynnelse. Ved offentlige møter brukes Landstads gamle (ureviderte) salmebok. Ved mer uformelle sammenkomster benyttes ofte en sangbok som forsamlingene selv har utarbeidet. Den kalles Vekter-ropet. På begynnelsen av 1990-tallet kulminerte en langvarig uro innen Lyngen-retningen. Uenigheten gjaldt dels teologiske spørsmål (synet på Bibelens skapelsesberetning) og dels etiske normer (synet på skilsmisse og gjengifte), men der var også intern strid i synet på autoritet og lederskap. Uenigheten førte til at bevegelsen ble splittet i to. Begge grupperingene benevner seg selv som luthersk-læstadianske, men man holder sine møter i adskilte forsamlinger og der er lite som tyder på at en forsoning mellom dem er mulig i nær fremtid. Den såkalte “liberale” fløy av Lyngen-retningen utgir bladet Under vandringen. Den mest konservative grupperingen som står sterkest i de indre deler av Lyngen har utgitt sangboken Det gamle vekterrop som svarer til Vekter-ropet før den ble revidert og endret på 1970-tallet. Den konservative gruppen har også stått for en rekke nyutgivelser av eldre utgaver av lutherske skrifter. Retningens offisielle navn er “Den luthersk-læstadianske menighet (Lyngen-retningen)”.

Alta-retningen (de “Småførstefødte”)

Allerede fra slutten av 1800-tallet hadde en del læstadianske predikanter stilt seg kritisk til oppbygningen av en hierarkisk struktur for de læstadianske forsamlingene med organisatorisk forankring iModerforsamlingen i Nord-Sverige. Under Alta-predikanten og ishavsskipperen Petter Postis ledelse (d.1918), forkastet man både de Førstefødtes lære om Moderforsamlingen og Erik Johnsens syn på dåpen. Senere fikk predikantene Karl Huru (Vadsø) og Ananias Brune (Vadsø/Hammerfest) stor betydning for forsamlingenes virke, og læstadianerne i Alta har derfor ofte blitt kalt for “Huru/Brune-fraksjonen”. I likhet med mange andre i Alta, var Posti innvandrer fra Finland. Hans kvenske bakgrunn førte til nært samarbeid med finske forsamlinger og dermed de øst-læstadianske forsamlinger. Særlig god kontakt hadde man med trossøsken i Tornedalen.

Med bakgrunn i uenighet om bl.a. synet på samarbeid med læstadianske forsamlinger i Amerika, oppsto det omkring 1930 en diskusjon som førte til en splittelse på et møte i Oulu (Uleåborg) i Finland i 1934. Et mindretall ble utstøtt og fikk av sin motpart navnet de Småførstefødte (finsk: Rauhan Sana). De som sto bak utstøtelsen var den gammellæstadianske gruppen. I Finland hadde denne gruppen organisert seg i 1924 under navnet Suomen Rauhanyhdistysen Keskusyhdistys (forkortet SRK). Denne gruppen er i dag den tallmessig største blant læstadianske fraksjoner. Navnet “gammellæstadianere” fremkom som navn på den konservative fraksjonen etter splittelsen i Sverige/Finland like etter århundreskiftet (1900) der de såkalte Nyvakte ble skilt ut som egen fraksjon. Etter splittelsen i 1934 gikk de læstadianske forsamlingene i Vest-Finnmark med bakgrunn i Huru/Brune-fraksjonen sammen med den ekskluderte Småførstefødt-retningen, og har siden da fremstått som den viktigste representant for den øst-læstadianske trosretningen i norsk sammenheng. De har et nært samarbeid med sine søsterforsamlinger i Tornedalen der de Småførstefødte tradisjonelt har hatt sitt viktigste nedslagsfelt.

Forsamlingshuset i Alta

Forsamlingshuset i Alta

Tyngdepunktet for de Småførstefødte i Norge er fortsatt i Vest-Finnmark, særlig i Alta, men man har også utsendelser av predikanter til Sør-Troms og til forsamlinger i Porsanger og østover i Finnmark. Forsamlingene har siden 1930 hatt sitt eget organ, Sions blad. De var først ute med egen læstadiansk sangbok, Aandelig Sangbok i 1914. Denne er kommet i flere opplag med revisjoner, senest i 1988 og en utgivelse i 1990 basert på 1919-utgaven.

Andre læstadianske grupper

Like før århundreskiftet (1900) oppsto i Kittilä i Nord-Finland en fornyelsesvekkelse. Det ble hevdet at vekkelsen holdt på å drukne i allmennreligiøsitet, og man pekte på behovet for en strengere linje i de opprinnelige idealene fra Læstadius’ tid. Denne gruppen ble kalt for deNyvakte, og den fremstår som en selvstendig retning i forhold til gammellæstadianerne fra ca. 1907. De Nyvakte la vekt på at bibelske råd og formaninger skulle benyttes som veiledende for kristenlivet, og betonte nødvendigheten av personlig anger og bot så en skulle unngå å bli en “nådetyv” (en som tror seg å være en rett kristen uten å ha gjort rettmessig anger og bot). Spesielt for de Nyvakte er også en fastere organisasjonsstruktur, samt større interesse for misjonsvirksomhet i andre land. I mange år bedrev en misjonsarbeid i Kina. De nyvakte i Amerika driver derimot et utstrakt misjonsarbeid. Det er ikke mange tilhengere igjen blant de norske Nyvakte, og der de finnes, har man gått inn i et samarbeid med andre (i Vadsø med Lyngen-retningen og på Bugøynes med Førstefødte).

En annen retning er de såkalte Lundbergianerne. Bakgrunnen er virksomheten til predikanten Tomas Paave (1827-1912) fra Pajala, som på slutten av 1890-tallet bosatte seg i Evenes der en av hans døtre var gift. Paave tok ikke noen klar stilling til de Førstefødtes syn på Moder-menigheten og beholdt god kontakt med Erik Johnsen og den svenske predikanten August Lundberg (1863-1930). Sistnevnte besøkte ofte forsamlingen på Fjelldal i Tjeldsund. Gjennom denne kontakten fikk Lundbergianerne et mer øst-læstadiansk preg, noe som bl.a. innebar avvisning av de Førstefødtes forsamlingssyn og vektlegging av et nært forhold til den offisielle kirken. Kontakten mellom Erik Johnsen og August Lundberg vedvarte frem til 1925, da det oppsto et endelig brudd mellom Lyngen-retningen og Lundbergianerne. Dagens Lundbergianere samarbeider med øst-læstadianske forsamlinger i Sverige og har for noen få år siden gjenopptatt kontakten med Alta-retningen etter et 60 år langt brudd.

Læstadianismen i andre land

Immigranter fra Finland, Norge og Sverige etablerte tidlig læstadianske forsamlinger i Nord-Amerika og Canada. Ettersom man ikke hadde noen statskirke i disse land, antok snart de læstadianske forsamlingene en mer kirkelig karakter. I dag finner man flere kirkesamfunn med læstadiansk bakgrunn, f.eks. The Old Apostolic Lutheran Church (Førstefødte) ogApostolic Lutheran Church of America (finske Gammellæstadianere).

I tilknytning til de mange læstadianske menigheter i USA og Canada, finnes der læstadianske forsamlinger i flere andre land (i Latin-Amerika, Vest-Afrika og India). Så tidlig som på 1870-tallet kom læstadianismen til Russland ved finske predikanter. En forsamling ble etablert i St. Petersburg tidlig på 1870-tallet, og fra denne spredte vekkelsen seg til flere andre områder. Under Sovjet-tiden var all religiøs virksomhet forbudt, men etter “Glasnost” viste det seg at der fortsatt eksisterte læstadianske troende i flere russiske områder nær grensen til Finland (Inkeri). I dag er nye kontakter etablert med Russland av flere av de større læstadianske organisasjonene. På slutten av 1990-tallet ble det utgitt en samling av Læstadius’ prekener på russisk.

Til Estland kom vekkelsen så tidlig som i 1886 og forsamlinger ble etablert der rundt 1890. Etter at de baltiske statene på ny ble selvstendige, har den læstadianske virksomheten vokst der.
Til Danmark kom læstadianismen på 1950-tallet, og der finnes en liten førstefødtmenighet i Give på Jylland. Økende globalisering og mobilitet i samfunnet generelt har ført til etablering av forsamlinger av Førstefødte i flere land, bl.a. i England og Tyskland.

 

Roald E. Kristiansen

Roald E. Kristiansen er forsker ved Institutt for religionsvitenskap, Universitetet i Tromsø