Familiebakgrunn

Lars Levi Læstadius har sitt slektsnavn fra byen Lästad i Ångermanland, Sverige. En bondesønn, Johan Nicolai Nilsson (1615-1697), var den første i slekten som tok høyere utdanning. Han kalte seg Læstadius etter sitt hjemsted. Han virket først som lærer i Piteå, men kom i 1662 til Arjeplog der han ble ansatt som prest. Sønnen Johan (1664-1730) etterfulgte faren som prest i Arjeplog menighet, og det samme gjorde også hans sønn, som også bar navnet Johan (1700-1755). Sistnevnte hadde 14 barn og en av de yngre var Carl Johansson Læstadius (1746-1832). Carl ble bergsfogd ved Nasafjell sølvgruver i 1772 og giftet seg med Brita Ljung (1746-1798), født i Stockholm. De fikk to sønner, bl.a. sønnen Carl-Erik Læstadius (1775-1817) som ble prest i Kvikkjokk i 1806.

Gruvedriften i Nasafjell gikk dårlig og ca.1790 forlot Carl Læstadius arbeidet for å bli nybygger i Arjeplog. Han ble enkemann i 1798, men giftet seg på nytt året etter med enken Anna Magdalena Johansdatter (1759-1824). Hun var fra Gausträsk i Sorsele og hadde også røtter i Læstadius-slekten. Sammen med sin første ektemann, kom hun til Arjeplog i 1796. Hun ble enke allerede året etter, og giftet seg så i 1799 med Carl Læstadius. Carl og Anna bodde den første tiden på et lite nybyggersted ved sjøen Hornavan i Jäkkvik, ikke langt fra den gamle “lappkyrkan” i Arjeplog. Det var her Lars Levi Læstadius (LLL) ble født 10.1.1800.

 

Barne- og ungdomstid

Høsten året etter (1801) flyttet familien fra Jäkkvik til en ryddingsplass en drøy mil nord for Arjeplog kirkested. Her ble sønnen Petrus født 9.2.1802. Samme året flyttet familien til en annen nyryddingsplass i Arjeplog. Petrus fortalte senere at familien i denne tiden var svært fattig. Faren var borte store deler av vinteren fordi han måtte reise til kysten for å selge det han hadde klart å fange av fisk og vilt. Moren passet barna og dyrene, og sanket mat fra skogen og myrene.

Brødrene Lars og Petrus ble tidlig innpodet en religiøs innstilling. Faren lærte sønnene å be morgen- og aftenbønn mens moren lærte dem å lese. Lesestykkene besto av Fadervår, katekismen, samt bønner og salmer. Familielivet ble til tider preget av farens hissige gemytt, særlig når han var påvirket av alkohol. Selv om han neppe var noen tyrann, preget farens periodevise misbruk av alkohol barnas opplevelser. Særlig gikk det inn på dem hvordan moren led. LLL nevner et sted at han ”liksom i en dröm sett en majestätisk syn av en kvinna som svettades blod för kristendomen”. Hennes mot og tålmodighet vakte sympati, ærbødighet og beundring. Utvilsomt har Læstadius’ kamp mot alkoholmisbruket vært påvirket av det han opplevde i tidlige barneår. For hans religiøse identitet, var moren en viktig inspirasjonskilde.

LLLs halvbror, Carl-Erik ble i 1806 ansatt som prest i Kvikkjokk i Lule Lappmark. Han ble gift samme år, og etter at de hadde etablert seg i prestegården, hentet han sin far, stemor, Lars og Petrus. For de to småguttene innledet det en viktig periode i deres liv. Carl-Erik viste omsorg for hele sin familie og ble en dyktig lærer for sine halvbrødre både når det gjaldt skolefag og friluftsliv. Han tok dem med på vandringer i naturen og lærte dem Lappmarkens flora og fauna. Han samlet selv fugler og insekter som han preparerte, og han presset planter til herbariet sitt. Dette var interesser som kom til å prege LLL hele hans liv.

Sosialt var brødrenes oppveksttid i Kvikkjokk svært aktive. Begge hadde nybyggerdøtre som ungdomskjærester.  I 10 år bodde LLL og broren i Kvikkjokk, men i 1816 måtte de reise til Härnösand for å begynne på gymnasiet. Samtidig forlot foreldrene Kvikkjokk og flyttet tilbake til Arjeplog fordi Carl-Eriks egen familie hadde vokst med 6 barn. Han døde for øvrig bare ett år senere. Med den ballast han ga sine halvsøsken i deres tidlige år, kunne LLL og Petrus gå ut i verden med et solid fundament – takket være brorens innsats. Med en ung samegutt som veiviser dro de av sted fra Kvikkjokk til Luleå. og derfra videre med båt til gymnasiet i Härnösand.

Tidlig studietid

Skolegangen ved gymnasiet i Härnösand ble gjort mulig for den 16 år gamle Lars Levi og 14 år gamle Petrus dels ved hjelp av arbeid som privatlærer for velstående familiers barn, og dels ved at de fikk et stipend på 13 rdlr årlig beregnet for samiske elever. LLL leste i 3 år ved gymnasiet, mens broren brukte 4 år. De ønsket begge å studere videre, så LLL måtte vente ett år etter fullført skolegang slik at de kunne reise sammen til Uppsala. Sommer¬halvåret brukte han til en botanisk feltreise gjennom Ångermanland og Jämtland der han samlet planter til pressing. Så dro han til Trøndelag og fortsatte nordover til Rana, før han fulgte en samefamilie tilbake til Arjeplog der han besøkte sine foreldre. Feltarbeidet hjalp på økonomien. For 15-20 sjeldne pressede vekster kunne han få 1 rdlr, noe som kunne rekke til en liten reinsteik. Resten av venteåret brukte han til såkalt viaticum som innebar at han med Domkapitlets anbefaling gikk fra gård til gård i kirkesogn for å samle frivillige bidrag – oftest 25 øre pr familie – til sine akademiske studier. Til gjengjeld skulle han preke i kirken på søndagen.

I sine refleksjoner over barndomstiden i Ens Ropandes Röst (1852-54), mener LLL at han hadde arvet en del av farens hissige temperament, men også noe av morens melankoli. Flere ganger opplevde han under studietiden å bli sett ned på fordi han var fattig. Hans respons var at han selv svarte med foraktet mot de som foraktet ham. Hans kamp mot verdens fristelser har nok modnet frem gjennom bevisstheten om sin egen klassetilhørighet. Fattigdomsidealet som han senere skulle stå frem som en varm forsvarer av, har trolig sin bakgrunn i disse erfaringene. Idealene anvendte han også på sin egen situasjon, for eksempel overfor hvilken type kvinne han burde velge som fremtidig hustru: hun burde være en mild, beskjeden og kristelig innstilt. Dette var egenskaper som LLL selv ikke fant mange spor av i sitt eget liv på det tidspunktet, og for ham virket det som noe av en gåte at han tilla slike ting så stor betydning i forbindelse med en fremtidig livsledsager. Mildhet, beskjedenhet og kristelig innstilling var ikke egenskaper han forventet å finne i høyere samfunnsklasser.

 

Uppsala-tiden

LLL visste godt om sine prestelige aner og det var sannsynligvis prestestudiet som både han og broren hadde planlagt. Likevel har han nok til tider vært i tvil. Han var også opptatt av nybyggerlivet i Lappmarken og utga i 1824 en bok om emnet. Det var antagelig denne boken som foranlediget et spørsmål fra kommersråd Casströms om hans fremtidsplaner, svarte at han det var nybygger han planla som sin karriere. Casström respons var at det burde han oppgi – han burde bli prest! Casström var selv en god venn av biskopen i Härnösand, og la til at han ville sende en anbefaling til biskopen på Læstadius’ vegne om et prestekall for ham! Men fortsatt var LLL i tvil. Etter en botanisk forsknings¬ferd sammen med botanikeren prof. Wahlenberg sommeren 1822, leverte LLL inn en søknad på en fogdetjeneste i Västerbotten, men fikk ikke stillingen. Botanikken fristet ham sikkert også som yrkesvalg, men det er et faktum at han aldri avla noen endelig eksamen i botanikk. Derimot fulgte han de konsekvent de foreskrevne prestestudiene.

Ettersom LLL enda i 1820 var for ung til å begynne på presteseminaret, begynte han sine studier med å ta allmenn studenteksamen og kompletterte denne i november 1820 med den såkalte nationseksamen, begge med gode karakterer. Den 19.2.1821 ble LLL innskrevet på Samuel Ödmanns presteseminar. Ödmann (1750-1829) selv har anmerket at LLL hadde en god innskrivingseksamen. LLL tilbrakte 3 semestre under Ödmanns veiledning. Samtidig med prestestudiene, fulgte han studier i fysikk hos prof. Z.Nordmark og botanikk hos prof. G.Wahlenberg. Sammen med sistnevnte reiste han sommeren 1822 til det sørlige Sverige for botaniske studier. Hans del av arbeidet var å tegne og beskrive de plantene som ble samlet inn, et arbeid han gjorde på en meget dyktig måte ifølge Wahlenbergs attest fra to år senere da LLL fikk støtte av Vitenskapssamfunnet i Uppsala på 150 rdlr for en ny botanisk studiereise. Interessen for botanikk beholdt LLL hele sitt liv. Hans metode for studiet av plantelivet skilte seg ut fra samtidens praksis: mens mange botanikere nøyde seg med å kjøpe ferdig pressede planter for å studere dem hjemme i sine studerkamre, hevdet Læstadius at man burde studere plantene i sitt naturlige vekstmiljø. Av denne grunn fremhever dagens botanikere LLL som en pionér i utviklingen av økologisk botanikk. Han var regnet som en av de fremste kjennere av arktisk botanikk i samtiden. Hens mentor, prof. Wahlenberg, skrev til Vitenskapssamfunnet i 1824 at man neppe finner en person, ”som med så litet kan uträtta så mycket som Laestadius”.

Gjennom sine tegneferdigheter bidro han til det prestisjetunge verket Svensk Botanik der han i to av bindene leverte halvparten av tegningene (66 bilder). Han skrev også en vitenskapelig avhandling, Loca Parallela Plantarum (1839) som ble finansiert av et Linné-stipendium på 200 rdlr. Det er i dette arbeidet han fremhever at planter som man på den tid hevdet å være nye arter, heller må betraktes som variasjoner innenfor arten. LLL hevdet omgivelser og vekstmiljø kan gi opphav til langt rikere naturlig variasjon enn det botanikerne regnet med i datidens vitenskapelige miljø.

 

Prestevielse og misjonstjeneste

Etter fullførte studier i Uppsala, fulgte presteeksamen i Härnösand i november 1824, noe begge brødrene besto med gode karakter. De fikk også heder fra konsistoriet for sine gode studie-resultater og fikk som premie hver sin samiske bibel og leksikon. Lars Levi og Petrus ble presteviet i Härnösand den 20.2.1825. Med ordinasjonen skiltes brødrenes veier. Petrus dro tilbake til Uppsala der han ble huspredikant på Frötuna gods der han samtidig kunne fortsette sine studier. Lars Levi vendte tilbake til sine hjemtrakter for å vikariere som kyrkoherde i Arjeplog. Etter vikariatet fungerte han som misjonær for den samiske befolkningen i tiden mai 1825 – april 1826 i Arvidsjaur og Arjeplog.

LLLs tjeneste som misjonsprest innebar å arbeide for økt kristendomskunnskap blant samene, samt å holde tilsyn med skolevirksomheten. Skoleordningen i denne delen av Lappmarken var basert på internatordning. Det var en ordning som han selv senere skulle gå bort fra da han ble prost i Pajala og fikk ansvar for å bygge ut et særskilt skolesystem for den nordlige Lappmarken.

Tjenesten som kyrkoherde i Karesuando var blitt ledig ved årsskiftet 1824/25, men der var ingen søkere til stillingen. Biskopen i Härnösand som var blitt anbefalt Læstadius av sin venn Casström, søkte konsistoriet i Stockholm – etter sigende uten å ha samtalt på forhånd med Læstadius – om at denne stillingen passet godt for ham. Biskopens søknad ble godtatt, hvoretter Læstadius fikk melding fra biskopen om at nå hadde han selv valget: han kunne han reise nordover til sitt nye prestembete – eller gjøre biskopen til en løgner! Han valgte å reise, men anmodet om å få litt tid på forhånd for å lære seg finsk i Gällivare først. Det ble godtatt. Læstadius oppholdt seg trolig i Gällivare våren 1826 før han dro videre til Sveriges nordligste kirkesogn.

Prest i Karesuando 1826-49

Karesuando menighet var av relativt ny dato da Læstadius kom dit. Etter fredsslutningen med Russland i 1809, ble grensen mellom Sverige og Finland blitt trukket tvers gjennom Enontekis sogn langs elvene Muonio og Könkämä. Enontekis kirke havnet på finsk side og man måtte bygge ny kirke i svensk Karesuando. Den første presten ble Zacharias Grape, prestesønn fra Jukkasjärvi. Da Læstadius overtok for Grape i 1826, besto sognet av ca.700 innbyggere hvorav ca.500 var flyttsamer og resten finsktalende nybyggere. Kirkebyen hadde bare 6 gårder med fast bosetting og der var kun 2 personer som kunne svensk.

Tornesamiske som ble talt i Karesuando skilte seg ikke mye fra Læstadius’ lulesamisk, men ettersom de fleste samer også snakket finsk, ble finsk det daglige fellesspråk – og dermed det språket som ble brukt under gudstjenesten. Kirkebygget ble imidlertid ikke hans viktigste arbeidsplass. Det ble naturen selv: skulle han komme i kontakt med folk, så måtte han reise dit folk oppholdt seg – og det var ute i skog og fjell der reinflokkene beitet. Reisene mellom de samiske boplassene preget i mange år Læstadius’ liv som prest. Men det var et liv som han hadde lært å sette stor pris og som passet ham godt. Han var en friluftsmann, glad i jakt, fiske og fangst. I Læstadius hadde kirken funnet en prest som passet til sin menighet!

Ektefelle trengte han ikke hjelp fra biskopen til å finne: det ble en venninne fra barndomstiden i Kvikkjokk, Brita Katarina Alstadius (1805-1888). Hun svarte godt til hans kvinneideal og var vel vant med livet i Lappmarken. Prestelønnen var ikke stor: 50 rdlr pr år, samt tienden fra lokalbefolkningen. Den skulle bestå av 50 kg smør, 200 kg tørrfisk, 600 kg reinkjøtt, samt diverse andre produkter fra samenes reinhold. Lønnen utbetalt i naturalia måtte han selv omsette til kontanter ved å besøke markedene i Kengis ved Pajala. Det var her han kunne handle inn alle varer han og familien trengte. Prestegården som pastor Grape hadde latt bygge, besto av 2 rom og står fortsatt som et lite museum på dagens Karesuando prestegård.

Grape hadde vært en vel likt prest. Hans forkynnelse engasjerte og rørte ved folks følelser, noe Læstadius i den første tiden følte han mislyktes med. Så snart folk kom ut av kirken, noterte han seg, fordunstet alle følelser som dugg for solen. I ettertid reflekterte Læstadius på sin pastorale gjerning: forgjeves ble folks tårer spilt i tempelet, der var ingen vekkelse, ingen uro og ingen åndelig bekymring. Man drakk og levde like ugudelig som før. Læstadius forsøkte først å etterligne Grapes metoder, men lyktes ikke. Han valgte i stedet å fokusere på det han var god til: oppsøke folk i sine hjem ute på fjellet der han holdt husforhør og underviste barn og voksne i kristendommen. Søndager var det selvsagt gudstjeneste, men det var bare de som holdt til 1 mil fra kirkestedet som hadde plikt til å komme hver søndag (innen 2 mil 2.hver søndag, osv.). For de som bodde langt unna, gjaldt ordningen med bygdebønn (byabön) der en legmann ledet forsamlingen i bønn, salmesang og postillelesing.

Som sogneprest i Karesuando, skulle han se til at barna ble undervist i lesing, skriving og regning. Noen faste skoler i sognet fantes  ikke da Læstadius kom dit i 1826, men allerede i 1829 hadde han fått tilsatt en kateket: Juhani Raattamaa. Til hjelp i arbeidet hadde han også en misjonær som skulle holde tilsyn med kateketene. Lappemisjonær i Karesuando på dette tidspunktet var Anders Fjellner (1795-1876) fra Sorsele i den sørlige Lappmarken. Da konsistoriet i 1832 ba Læstadius gi svar på hvordan undervisningen i hans del av Lappmarken burde organiseres, anbefalte han at misjonær¬ordningen burde avvikles og at man i stedet fikk ambulerende kateketer som kunne reise rundt og holde undervisning for grupper av samiske barn. Allerede i 1830 bemerkes det at Karesuando sogn hadde best resultater i kristendomskunnskap blant de nordligste skolene.

Utover på 1830-tallet synes det som om alkoholmisbruket har tiltatt og etter hvert blitt et problem, men det har neppe vært et så allment og akutt problem som man av og til har gitt inntrykk av, som for eksempel hos Læstadius selv i hans Ens Ropandes Röst der han sier at ”församlingen var genom krögare och fyllhundar, rentjuvar och begragare så djupt sjunken över öronen i fördärvet, så att fingerspetsarna knappt synes” (s.39). Slike harde ord henger nok mer sammen med behovet for å forsterke kontrasten mellom vekkelsens ”før” og ”nå”, men det kan også tenkes at forholdene har endret seg i Lappmarken utover 1830-tallet og at problemene i realiteten økte i omfang – eller at i hvert fall bevisstheten om dem har blitt større. Den norske presten P.V. Deinboll poengterte i 1824 at det er ved handelsstedene at alkoholmisbruket finner sted.

Kampen mot rusmisbruk sto sentralt da LLL avla sin pastoraleksamen i 1843. Det var en eksamen han var nødt til å ha dersom han skulle inneha en pastoral stilling utenfor Lappmarken. Han hadde sett seg ut stillingen i Pajala ettersom både prestegården der var større og mer bekvem, og fordi stillingen ga ham noe mer lønn – noe som kom godt med fordi hans egen familie vokste! Crapula Mundi (“Verdens Rus”) kalte han sin avhandling og var formet som en rekke teser med begrunnelser. Den skulle han forsvare offentlig i tillegg til å bestå en del faglige prøver. Nest siste tese var skrevet på finsk og omhandlet hans overbevisning om at en religiøs overbevisning var nødvendig for å overvinne alkoholens innflytelse stoppe dens herredømme over menneskets sjel og vilje. Den siste tesen var skrevet på samisk (alle de øvrige på konvensjonell latin!) og inneholdt tesen om at en same er “en bättre sorts människa enn en bofast”! Læstadius mente at det samiske folket i kraft av et liv tett knyttet til naturen hadde bevart sjelens sunnhet, mens den svenske befolkningen på sin side var blitt så korrupt i kraft av moderne ”sivilisasjon” at den var blitt både religiøst og kulturelt fordervet.

Læstadius’ prestetid i Karesuando fram til 1844 var preget av ønsket om å utføre sin embetsgjerning best mulig. Tre livskriser satte ham imidlertid på prøve: 1) han ble rammet av alvorlig sykdom (1833), 2) sønnen Levi døde av meslinger bare 3 år gammel (1840), og 3) broren Petrus døde høsten 1841 samtidig som han selv ble rammet av alvorlig sykdom. Disse tre hendelsene forårsaket perioder med dyp angst og depresjon. Han forsøkte å kurere seg selv ved ”svettdrivande promenader” – lange vandringer som førte til at folk ga ham tilnavnet ”Vandrar-Lasse”. I løpet av året 1842 bedret helsen seg og han vant gradvis sin fysiske styrke tilbake. Hans religiøse angst ville derimot ikke slippe taket. Frykten for døden og om han virkelig sto i et rett forhold til Gud, vedvarte i tiden etterpå. I ettertid anså han denne depresjonen som en tegn på styrke fordi det skapte en lengsel om å finne en religiøs løsning på problemet: ”Det var altså fruktan för döden som hos mig först väckte en allvarlig längtan efter egen själs frälsning, i samma mån som den öppnade ögonen för den avgrun d, som låg framför mig” (Ens Ropandes Röst). Under depresjonstiden vurderte Læstadius å oppgi prestegjerningen og bli nybygger. Så skjedde imidlertid ikke. I stedet ga hans geistlige yrke nye og uventede utfordringer.

 

Recherche-ekspedisjonen

Det var nok Læstadius’ rykte som habil botaniker og kjenner av Lappmarkens fauna og flora, som gjorde at Sveriges regjering utpekte ham til å delta i den store Recherche-ekspedisjonen og fungere som dens leder så lenge de oppholdt seg i Lappmarken. Han fikk permisjon fra prestestillingen fra mai til september 1838. Læstadius har kommentert ekspedisjonens ferd i artikler i Norrlandsposten. Han kritiserer forskerne for å vise liten interesse for de områder som ble besøkt: man var mer opptatt av å komme frem, enn å gjøre observasjoner! Kanskje var det for å bøte på den manglende vitenskapelige kunnskapsproduksjonen underveis, at Læstadius leverte 4000 pressede planter til den franske lederen. Senere ettersendte han ytterligere 2600 planter. For sitt bidrag til ekspedisjonen fikk han det franske vitenskapsakademiets æresmedalje.

Læstadius ble en populær mann underveis, særlig om kveldene når han underholdt de slitne turistene med fortellinger fra samisk tradisjon. Særlig gjorde stallo-historiene lykke. Han ble derfor bedt om å skrive et bidrag til den vitenskapelige ekspedisjonen om samisk mytologi. Det sa han seg villig til, men det ble et arbeid som trakk i langdrag, noe som skyldtes flere forhold (at broren døde, at han og Brita mistet et barn, at han gjennomgikk en dyp depresjon, samt at vekkelsen krevde mye av hans arbeidskraft da den brøt ut). Manuskriptene han sendte til Paris i puljer kom derfor aldri med i det offisielle bokverket fra ekspedisjonen. De forskjellige manuskriptene havnet på forskjellig hold og har ikke kunne bli publisert som helhet inntil den aller siste delen ble kjent først i 2002!

Den finske religionshistorikeren Juha Pentikäinen har fremhevet Læstadius’ klare og selvstendige arbeid med kildene for samisk mytologi. Læstadius er bevisst på hva som er gode og dårlige kilder. Han drøfter gudelæren, noaidens rolle og funksjon, samt den samiske fortellertradisjonens betydning. Særlig på det sistnevnte felt bryter han sin samtids syn på religionshistorien og fremtrer som en langt mer ”moderne” tenker enn sin samtids spesialister på folketradisjon.

Språkmannen

Perioden på slutten av 1830-tallet var både en vanskelig og en rik tid for Læstadius. På det personlige plan opplevde han sorg og tap i familien, men i arbeidet sitt produserte han flere interessante ting. Han fremsto som en pioner i samisk språkarbeid og utga skrifter beregnet på samisk folkeopplysning. Det var religiøse skrifter som Hålaitattem Ristagasa ja Satte almatja kaskan (Samtale mellom en kristen og en ikke-troende). Originalmateriale skrevet på samisk var en sjeldenhet, og at noe ble utgitt på lulesamisk hadde aldri skjedd før! Hans språklige form var tilpasset en muntlig form som han kjente fra sine barndomstrakter, Arjeplog, Jokkmokk og Gällivare. Læstadius ’ skriftlige samisk ble kalt kåtesamisk fordi det lå så nær dagligtalen – men den ble også kontroversiell hos de lærde av samme grunn! I dag regnes han derimot som en pionér i utviklingen av lulesamisk skriftspråk. “Hålaitattem” ble trykt i 1839 og tre år senere kom han med et nytt skrift på samisk, Prediko Nobbe Håluå Peiwen naln. Det var et prekenmanuskript, trolig fra andre juledag 1840 der hensikten var å fremme avholdsarbeidet. Han skrev også en 250 siders bibelhistorie på lulesamisk som ble trykt i 1843, et manuskript som domprost Kristian Nissen senere betegnet som ”et mesterverk”.

 

Åndelig nyorientering

Først i juni 1842 ble Læstadius av biskopen utnevnt til prost over egen menighet. Det var utvilsomt ment som en hedersbevisning for lang og tro tjeneste i et vanskelig distrikt. Det var imidlertid et problem at han manglet pastroraleksamen. Det gjorde det umulig for biskopen å utnevne Læstadius til et embete utenfor Lappmarken. Han ble derfor nødt til å fremstille seg for denne eksamen, noe han gjorde i Härnösand i 1843 der den før nevnte avhandlingen Crapula Mundi inngikk som første del. Den andre delen var en tre dagers muntlig eksamen for biskop og domkapittel i de samme emner som gjaldt ved en vanlig presteeksamen, men med skjerpede krav. Læstadius besto sin eksamen med glans og hans prosteutnevnelse ble dermed utvidet til å gjelde alle Lappmarkens menigheter. På vei fra Härnösand til Karesuando benyttet han dermed anledningen til å visitere lappmarksforsamlingene.

Julen 1843 tilbrakte han i Föllinge menighet og nyttårshelgen i Åsele. Deretter sto Vilhelmina og Lycksele menigheter på programmet. Det var imidlertid visitasjonen i Åsele som skulle bli av størst betydning – ikke så mye for forsamlingen, men for Læstadius selv. Her traff han nemlig en kvinne fra Föllinge som var sterkt påvirket av den såkalte brandellske vekkelsen i Nora som også hadde nådd Föllinge menighet, i særdeleshet forsamlingens samer. Vekkelsen var kontroversiell og ble aktivt motarbeidet. Kvinnen Milla Clemensdotter var blitt vakt gjennom presten Brandells forkynnelse. Hun hadde imidlertid fortsatt mange spørsmål og søkte å få dem klargjort hos prosten Læstadius, og benyttet sjansen mens han oppholdt seg i Åsele. Om denne samtalen forteller Læstadius selv:

Om vinteren 1844 kom jag till Åsele lappmark och här träffade jag några läsare, som var av det mildare slaget. Bland dem var en lappflicka vid namn Maria, som öppnade hela sitt hjärta för mig, sedan hon hört altertalet. Denna enfaldiga flicka hade erfarenheter i nådens ordning, som jag aldrig hört förut. Hon hade vandrat långa vägar för att söka ljus i mörkret. Under sina vandringar hadehon slutligen kommit till pastor Brandell i Nora, och när hon för honom öppnade sitt hjärta, så löste han tvivlet. Hon kom genom honom till den levande tron. Och, tänkte jag: här är nu en Maria, som sitter vid Jesu fötter. Och nu först, tänkte jag, nu ser jag vägen, som leder till livet. Den har varit fördold, till dess jag fick tala med Maria. Hennes enfaldiga berättelse om sina vandringer och erfarenheter gjorde så djupt intryck på mitt hjärta, att det ljusnade även för mig. Jag fikk denna afton, som jag tilbragte i sällskap med Maria, känna en försmak av himmelens glädje. Jag skall komma ihåg den fattiga Maria så länge jag lever och hoppas träffa henne i en ljusare värld… (ERR)

For Læstadius innebar den innsikten som ”Maria” formidlet til ham, en religiøs nyorientering. Hans tidligere åndelige lengsel ble avløst av hva han kalte en ”forsmak på himmelens glede”. Det ledet ham til å gjøre mange endringer både med hensyn til praktisk livsførsel, geistlig praksis og teologisk nytenkning. På vandringen fra Åsele fikk han god tid til å tenke gjennom konsekvensene av det som hadde skjedd og hvordan han burde håndtere sin rolle som nyutnevnt prost i Lappmarken.
Det menigheten i Karesuando først merket ved hans åndelige nyorientering, var at hans prekener endret karakter. De fikk en ”högre färg” som han selv sa. Man har tolket det som at innslaget av lignelser og billedbruk økte sterkt i omfang. Læstadius hentet illustrasjonene til sine prekener i langt større grad fra folks egen livsverden – men ikke alltid slik at det var åpenbart hva de skulle bety! Folk ble tvunget til selv å tenke etter betydningen av hans ord og bildebruk.. Det førte til at folk drøftet med hverandre hva budskapet fra prekestolen skulle bety. Mange ganger gikk man i fellesskap til Læstadius for å drøfte med ham hva han hadde sagt og mente.

Læstadius’ varsomhet med å komme med klare svar og ferdige løsninger på folks spørsmål, bidro sannsynligvis til økt oppmerksomhet om hans forkynnelse. Det gjorde definitivt også hans skarpe ord om denne verdens synd og rus – rusmisbruket og andre sosiale onder som ødela både den enkelte og fellesskapet. Ordene om syndens realitet var harde og direkte – de både ”skar och raspade”.

Sannsynligvis var det i denne første tiden og før vekkelsen brøt ut, at Læstadius begynte på sitt store religionsfilosofiske verk, Dårhushjonet, et arbeid som han holdt på med resten av sitt liv. Her søkte han å klargjøre for seg selv “nådens ordning” og hvordan man kan forstå mennesket både ut ifra en samtidens vitenskapelige tankegang og ut ifra en religiøs tenkning der forsoningen står i sentrum.

 

Vekkelsen bryter ut

Læstadius’ nye forkynnelse lød i nesten et helt år før den ga synlige resultater. Det skjedde sist i 1845 da en samisk kvinne som lenge gikk med angst for sin evige skjebne, med ett kjente seg befridd fra lovens krav og tok imot troen. I samme øyeblikk kom der et jordskjelv som ble merket over store deler av Lappmarken. Etter å ha blitt kjent med de to sammenfallende hendelsene, ga han det en religiøs betydning – det var det første ”nådemerket” der underverdenenes dødskrefter skalv i frykt for den levende Guds makt og kraft.

Dette første uttrykket for frelsesglede ble snart etterfulgt av nye erfaringer både av sorg over synden og glede for å ha blitt satt fri fra skyld og angst. Dette var lihkatus, rørelsen, som skulle komme til å kjennetegne vekkelsen, og som spredte seg så raskt at hele Lappmarken ble satt i åndelig brann. “Sneen brenner!”, sa man, for med forundring så man hvordan vekkelsen ble båret fra hus til hus av levende mennesker som vitnet om sin nyvunne tro og som villig delte den med andre.

Læstadius’ nye forkynnelsesform var oppsiktsvekkende, og folk strømmet til kirken i Karesuando for å høre, og selv om man ikke kunne komme selv til kirken, så kunne man ofte høre andre lese fra hans prekener. Vi kjenner til ca.450 prekener som Læstadius skal ha holdt. At han selv skrev dem ned, hang sammen med to forhold: dels med at han ikke behersket det finske språket godt nok. Han skrev derfor ned fullstendige manuskripter for å være sikker på at han uttrykte seg korrekt. Dessuten var slike manuskripter velegnet i spredningen av vekkelsen. Konventikkelplakaten gjaldt enda, så man kunne ikke holde religiøse samlinger med mindre der var en prest til stede. Men i Lappmarken fantes der et viktig unntak: man kunne holde byabön der en lekperson leste fra en godkjent postille eller preken. Det stred ikke mot ”konungens lag och ordning”. Læstadius’ prekenmanuskripter sirkulerte i stort omfang både i og utenfor Lappmarken og ble et viktig redskap for vekkelsens utbredelse.

Viktige for utbredelsen ble også det skolesystemet som Læstadius etablerte for samiske barn, og som Læstadius’ medarbeider, Juhani Raattamaa, administrerte. I begynnelsen var skolene ambulerende og holdt til noen måneder på ett sted før den ble flyttet videre. Senere ble det etablert en rekke skoler der barna fikk sin undervisning. Den første skolen av denne typen ble i 1848 lagt til Lainio med Raattamaa som lærer. Mens barna ble undervist om formiddagen, kom de voksne til skolen om kvelden for å holde byabön med skolelæreren som leder. Læstadius’ prekenmanuskript var et vanlig innslag i møtet. Disse samlingene ble en forløper for de læstadianske forsamlingsmøter som i mange av dagens læstadianske miljøer har beholdt sin tradisjonelle form.
Forholdet mellom Læstadius og Raattamaa var nært og fortrolig. Likevel var de svært ulike – og de var klar over det. Læstadius var samfunnsrefseren og formaneren, en som visste å bruke sin ord slik at de fikk mest mulig effekt ut fra hva han ønsket å oppnå. Rattaamaa var – etter at han endelig hadde overvunnet sitt alkoholmisbruk – en omsorgsfull person som var opptatt av å trøste og oppmuntre de søkende. Det var Raattamaa som først tok i bruk den såkalte løsenøkkelen der den søkende direkte ble tilsatt syndenes forlatelse av en annen troende person. Etter å ha konferert med Læstadius, ble denne praksisen godkjent, praktiseringen av løsenøkkelen ble dermed det viktigste kjennetegnet ved læstadiansk kristendom.

Prost i Pajala 1849-1861

Etter at Læstadius hadde bestått sin pastoraleksamen i 1843, var veien åpen for tjeneste utenfor Lappmarken. Da en ny stilling i Pajala ble opprettet i 1848, søkte han og fikk den. Motivene for å forlate Karesuando var sikkert flere: stedet lå isolert til og det var et svært strevsomt og fattigslig kall. Med en prestefamilie på et titalls medlemmer ble presteboligens to rom altfor liten. Heller ikke var der noen mulighet for skolegang for barna på stedet. Men hans arbeid gjennom 22 år hadde båret frukter, og der var etter hvert blitt flere gode medarbeider: brødrene Raattamaa, Antin-Pieti, Post-Heikki (Unga), og brødrene Juho Matthis Siikavuopia og Henrik Naimakka – for bare å nevne noen.

Avskjedsprekenen i Karesuando 2.søndag i faste 1849 er blitt en klassiker blant hans prekener:

Når den tid nå nærmer seg at vi skal skilles og jeg må gå dit Husbonden har bestemt, nemlig for å gjø på andre tyver, må jeg overlate disse nådevalpene i Faderens beskyttelse i den fortrøstning at Han ikke lar dem dø av sult. Om Han gir føde til ravnunger når de roper til Ham, gir Han sikkert også føde til meisene, svaleungene og nådevalpene når de hviner av sult. Lev da vel i Faderens beskyttelse, alle nådevalper! Farvel, alle meiser og svaleunger! Måtte den nådige Herren Jesus bevare dere fra haukens klør og fø dere med mygg! Farvel, dere Jesu lam som Overhyrden har rykket ut av den glupende ulvs tenner! Måtte Herren Jesus føre dere til de beste gressganger og fø dere med det beste enghøy når vinteren kommer! Lev vel, dere små melkekorn som ennå holder på å vokse i Herrens aker! Måtte Sædens Herre gi godt og tjenlig vær så dere kunne bli fylt med føde før fro sten kommer, at dere måtte bli til den vakreste grøde og hvetekorn som høstmennene samler i sin lade. Måtte Sædens Herre bevare denne lille akerflekk fra snøvær, hagl og uvær slik at ikke kulden skulle få bite disse svake melkekorn før høsttiden kommer!

Farvel, dere nyfødte barn som den himmelske Forelder har født med så stor smerte og blods-utgytelse! Farvel, dere nyfødte barn som ligger og gråter på denne verdens kalde gulv! Måtte Forelderen løfte dere opp fra dette kalde gulv, vaske dere rene med livets vann, svøpe dere i rene linklær og trykke dere til sitt bryst. Måtte Han legge sitt bryst i de skrikende barns munn slik at de kunne holde opp å skrike og med glede se på Ham som fødte dem. Farvel, alle vintermeiser og sommersvaler! Den himmelske Forelder, som gir ravnungene føde i en tjenlig tid når disse roper til Ham, måtte Han gi dere melk, smør og honning når dere blir sultne. Måtte Han beskytte dere og be-vare alle små meiser fra haukens klør. Lev vel, dere snøtitinger og nattergaler som har sunget og kvitret i det dyreba¬re tre for den ensomme vandringsmann. Måtte Gud av sin nåde gi meg å kunne høre snøtitinger og nattergaler kvitre foran Gud og Lammet i himmelens rike og synge den nye sangen i livets tre.

Det var ved Kengis-bruket at Læstadius fikk sin nye ”gjøplass”. Kirken lå ca. 6 km sør for nåværende kirkested i Pajala. Stedet var en livlig handelsplass med regelmessige besøk fra både inn- og utland. Tjenesten i Pajala medførte en betydelig bedring av prestefamiliens vilkår med økt lønn og bedre bolig, samt mulighet til å gi barna bedre skolegang. Det var allmuen som sørget for at Læstadius ble tilsatt i denne ”valgmenigheten”, og selv om de bedrestilte Kengis-boerne klaget til domkapitlet, ble valget bekreftet. Læstadius tiltrådte stillingen den 1.mars 1849.

I sin tiltredelsespreken talte Læstadius over teksten i Mt 13:47-48. Det er en tekst som handler om å fiske – et motiv folk kjente godt fra et liv knyttet til Torne elv og Kengisfossen. Læstadius’ poeng var at når man har kastet noten og så dratt den opp på stranden, så tar man vare på de gode fiskene mens man kaster bort de dårlige. Selvsagt skjønte alle hva de gode og dårlige fiskene siktet mot, og det tok derfor ikke lang tid før kampen var i gang. Bare etter noen måneder skildrer han sin menighet som bestående av ⅓ kroverter, ⅓ drukkenbolter og ⅓ fattige som ikke kan leve uten hjelp fra andre. Til den første gruppen hørte de velstående i Kengis-samfunnet – dem som Læstadius i ironiske ordelag kunne omtale som ”hederlige kjeltringer og dydige skjøger”. I den andre gruppen fant man de ” edru fylliker og fredelige slåsskjemper”. Særlig de hederlige kjeltringene tok hans prekener ille opp. De var tross alt bare alminnelige fredelige mennesker som gjorde rett og skjell for seg, brukte kirkens sakramenter og levde for øvrig et ærbart liv. At de skulle betraktes som ”egenrettferdige” og ”nådetyver” fortonte seg som et overgrep sett fra deres eget ståsted!

Læstadius skaffet seg mange fiender som resultat av sin radikale forkynnelse, særlig fra dem som hadde sine inntekter knyttet til spritsalget, men også fra ledelsen ved Kengis-bruket. Det ble reist flere klagemål mot ham både av kirkelig og sivil karakter, og ved flere anledninger måtte han betale bøter på grunn av sin nidkjærhet. Han ble en kontroversiell skikkelse – ikke minst på grunn av sin skriftlige virksomhet i avisene. Hans bruk av ironi provoserte, og han ble til slutt nektet å få sine innlegg tatt inn. Det førte til at han i årene 1852-54 utga sitt eget tidsskrift, Ens Ropandes Röst.

Opprøret i Kautokeino i 1852 ga ham også en skrape i lakken ettersom Tromsø-biskopen Juell anklaget Læstadius for å ha gitt ideologisk næring til opprøret. Anklagene fra kronofogden Hackzell om at den religiøse vekkelse hadde ført til allmenn uro og ordensforstyrrelser, bidro til å svekke Læstadius’ anseelse og posisjon. Hans senere år ble derfor preget av forsvar. Det viktigste for ham var å forsvare vekkelsen og de vaktes forsamlinger. Mot slutten av 1850-tallet roet situasjonen seg, ikke minst fordi biskopen innså at man oppnådde lite gjennom å konfrontere de ”åndelige”. Han gikk inn for særskilte gudstjenester for de vakte og godtok samtidig at ”åndelig uro” var akseptabelt når den foregikk innenfor en lukket krets som selv godtok slik uro. Men det var likevel en sliten og trett mann som tilbrakte sin siste år i det som skulle bli Pajala bys nye kirkested – der det ligger i dag. To eldre bygninger ble flyttet til den nye prestegårdtomta. Disse utgjør i dag ”lästadiuspörtet” og er en del av Pajala museum. Deler av Kengis kirke, bl.a. kirkens kor, ble innkorporert i den nye kirken som ble innviet i 1871. Men selv om Læstadius’ siste år ble stridsfylte, fortsatte han sin prestelige gjerning med all sin styrke: han reiste omkring for å preke, oppsøke syke, og veilede og oppmuntre de vakte.

Læstadius sovnet inn den 21.februar 1861 i sitt arbeidsrom i sidebygningen til Pajala prestegård. Enken Kajsa fortsatte å bo der frem til hun døde i 1888. Det var et usedvanlig langt gravfølge som fulgte Læstadius til graven ved den gamle Kengis kirkegård. En salme ble diktet i forbindelse med gravferden der det blant annet heter:

Ei noen dødelig fatte kan, ei Herrens  veier kjenner han,
Den viseste slett ei forstår når kallets røst fra Gud utgår (vers 1).
Læstadius er ei mer her, hans dagsverk alt til ende er.
Han hviler nu i freden søt, i gravens stille, lune skjød (vers 8).

 

Roald E. Kristiansen er forsker ved Institutt for religionsvitenskap, Universitetet i Tromsø