Kvensk kultur

 

Kvensk språk utgjør en viktig del av den kvenske immaterielle kulturen, og da spesielt i sang- og fortellertradisjonen, navneskikker, stedsnavn og begreper knyttet til natur.

Navnene gjenspeiler ofte skikker knyttet til jordbruk, fiske og utnyttelse av naturressurser, som for eksempel torvtaking. Noen håndverkskunnskaper utpreger seg også, slik som smedkunnskap.

Musikk og sang er også viktig, hvor den læstadianske sangen har vært framtredende, samt bruken av det finske strengeinstrumentet kantele. Læstadianismen har vært viktig i praktisering, og dermed i videreføring av det kvenske språket. Folketro, som troen på de underjordiske og skikker rundet dette er også blitt holdt i hevd. Saunakulturen er en videreføring av den finske saunakulturen, og har blitt innført og holdt i hevd av den kvenske bosetningen. Den har blitt et lokalt kulturuttrykk som fortsatt står sterkt.

Kvensk litteratur

Kvenlitteratur kan deles til to hovedgrupper: Tidlig kvensk litteratur og moderne kvensk skjønnlitteratur. Det er viktig at kvenlitteratur blir oppfattet så åpent som mulig uten at begrepet mister sin etnisk og kulturelle kjennetegn, som skiller den fra nordområdets øvrige litteratur.

Musikk i språkrevitalisering

Jag är uppvuxen med två språk, meänkieli och svenska. När jag var 12 år så började jag spela gitarr och blev fast i musikens värld. Precis under den tiden i början på 70-talet så fanns det en musikgrupp i norra Sverige som hette Norrlåtar, de spelade folkmusik från Norrbotten och en del av deras repertoar bestod av sånger på meänkieli. Vår musiklärare i Pajala tog med en del av dessa sånger i sin undervisning och vi sjöng på svenska, engelska och meänkieli.

Kantelet

Det finnes ikke dokumentasjon i form av bilder om bruk av kantelet i Porsanger fra tidligere tider. Jeg fikk høre at min mormor hadde spilt på et merkelig instrument da hun var jentunge. Dette instrumentet beskrev hun som en «fjøl med strenger på».

Læstadiansk sangtradisjon

Musikk og sang har til alle tider fulgt mennesket fra vugge til grav. I tidligere tider I Porsanger har mange behersket både samisk og kvænsk i tillegg til litt norsk. Den læstadianske salmesangen har stort sett vært brukt under forsamlingene rundt omkring i Porsanger.