Språkreir

Situasjonen for enaresamisk så håpløs ut i 1996. Antallet morsmålsbrukere ble anslått til cirka 350 hvorav de fleste var eldre og en mindre del middelaldrende.  Det var få morsmålsbrukere under 30 år og ikke en eneste av dem var barn under skolealderen.  Revitaliseringen av språket var begynt og i 1986 hadde man startet en forening for enaresamisk språk, Anarâškielâ servi. Et enaresamisk blad Anarâš kom ut et par ganger om året, bøker og lydopptak av og til. Enaresamisk ble undervist som morsmål eller fremmedspråk på skolen, det ble sporadisk arrangert språkkurs for voksne og det ble sendt en times radioprogram på enaresamisk i uken. De fleste finlendere visste ikke at det ble snakket flere samiske språk i Finland og det enaresamiske språket ble ikke akkurat hørt eller sett verken på lokalt eller nasjonalt nivå. Gjenoppliving av språket så ikke ut til å resultere i et språkbytte, da fellesskapets barn vokste opp til å bli finskspråklige. Det var all grunn til å være redd for at enaresamisk som talt språk skulle forsvinne innen et par årtier. 

Anarâškielâ servi feiret 20-årsdagen sin i Enare i desember 2006. I underkant av 200 mennesker deltok på festen. Det var representanter fra alle årsklasser, fra småbarn til eldre. Nesten alle innleggene ble holdt på enaresamisk.  Barn sprang i gangene og rundt bordene på festplassen og foreldrene fulgte smilende med dem. Den største forskjellen sammenliknet med situasjonen for ti år tilbake, var at alle barn kunne enaresamisk. Barna forsto hva de eldre språkbrukere sa til dem og svarte til og med på enaresamisk selv om finsk fortsatt var lekespråket blant barna. 
Hva hadde skjedd i løpet av ti år?

Det var blitt etablert et enaresamisk språkreir i Enare.  

Hva er et språkreir?

Språkreir er en spesiell type barnehage beregnet for barn under skolealderen etablert på et område for et bestemt minoritetsspråk.  Ideen bak språkreiret er samme som bak et tidlig, fullstendig språkbad: nærmest majoritetsspråklige barn kommer til språkreiret hvor de ansatte bare snakker minoritetsspråk til dem fra første stund. De ansatte bruker ikke majoritetsspråk i det hele tatt i språkreiret, selv om barna fritt får snakke majoritetsspråk.  Takket være sin naturlige evne til å tilegne seg språk, begynner barn å forstå det nye minoritetsspråket meget raskt. Vanligvis forstår de saker knyttet til hverdagen på språkreiret allerede i løpet av et par måneder. Det er store forskjeller mellom barn i hvilken grad og hvor fort de selv begynner å snakke språket. Noen begynner å bruke minoritetsspråklige ord og fraser og lage hele setninger allerede i løpet av de første måneder. For andre barn kan det ta årevis før språkkunnskapene aktiveres. Et par år i språkreir ser vanligvis ut til å være tilstrekkelig til at barnet oppnår en såkalt funksjonell tospråklighet og kan for eksempel delta i en minoritetsspråklig skoleundervisning. 

Opphavet til ideen om språkreir kommer fra den andre siden av kloden, Ny Zealand. Urbefolkningen, maoriene, forstod på slutten av 1980-tallet at deres språk, maori, uten radikale tiltak ville dø ut i løpet av nærmeste årtier. Fordi foreldregenerasjonen til småbarna allerede hadde vokst opp til å bli engelskspråklige, måtte man søke løsningen for overføring av språket til barna utenfor hjemmet.  Det ble etablert språkreir eller maorispråklige barnehager hvor eldre kvinner, som stadig kunne maori, snakket språket til barna hele dagen. Også en del av foreldrene til barna deltok i aktivitetene og lærte språk sammen med barna sine. Da barn fra språkreir nådde skolealderen, ble det utviklet et maorispråklig skolesystem, der en del av eller alle skolefagene avhengig av skolen, ble undervist på maori.  Språkreiraktiviteter og egenspråklig skoleundervisning har i knappe 30 år nådd de fleste barn i maorifamilier og bruken av språket har økt betydelig også på samfunnsområder utenfor språkreir og skole.  

I tillegg til maori har etablering av språkreir hatt en stor betydning for gjenoppliving av bl.a. hawaiisk og irsk. Og resultatene er parallelle overalt: språkreir er sammenliknet med tradisjonell undervisning på et par timer per uke, en overlegent effektiv måte å gi barn aktive kunnskaper i minoritetsspråk. Språkreir kan selvfølgelig aldri erstatte hjemmets og foreldrenes rolle. Et stort problem ser ut til å være at språkreir oftest ikke fører til at minoritetsspråk blir et leke- og bruksspråk mellom barn. Hvis språkkunnskapene og språkidentiteten til barn får mulighet til å utvikle seg gjennom egenspråklig skoleundervisning, er det likevel mulig at barn etter å ha vokst opp velger minoritetsspråk som hjemmespråk for sin egen familie. Det finnes ikke særlig mye forskningsviten om slike langsiktige resultater da språkreir er et relativt nytt fenomen overalt.