På finsk

Det snakkes i skrivende stund 6912 språk i verden. Et så nøyaktig tall får vi fra ensyklopedien for minoritetsspråk Ethnologue. I virkeligheten er det vanskelig å sette grense mellom språk og dialekt, og anslagene om antall språk i verden fra Ethnologue og andre instanser, er veiledende. Språkekspertene er likevel enige om at en betydelig del av språkene står i fare for å forsvinne innen slutten av dette århundret.

 

De mest optimistiske anslag om andelen av forsvinnende språk er omkring 50 %, mens de mest dystre anslagene varsler at opp til 95 % av språkene i verden kan være borte innen utgangen av neste hundre år.

 

Språkene på jordkloden vår

Verdens språk fordeler seg meget ujevnt i de forskjellige deler av jordkloden. I enkelte verdensdeler finnes det kolossalt mange språk i forhold til områdets størrelse og folketall. Andre steder kan det finnes store områder med bare få språk. Språktettheten er høyest i Afrika og Asia, mens det finnes relativt få språk i Europa. Det er blitt påvist en forbindelse mellom språktetthet og biologisk mangfold: i områder med rik biodiversitet finnes det vanligvis også mange språk, mens det i områder med færre biologiske arter ofte også er færre språk.

Mandarinkinesisk, som snakkes av 874 millioner mennesker, viser seg å være det største språket i verden målt etter antallet morsmålsbrukere.  Deretter kommer hindi, spansk, engelsk og bengali.  De ti største språkene snakkes av over halvparten av verdens befolkning.  Hoveddelen av språkene er likevel betydelig mindre.  95 % av klodens språk snakkes av færre enn en million morsmålsbrukere. Det finnes ca. 1500 språk i verden som snakkes av færre enn tusen morsmålsbrukere og 500 språk som snakkes av færre enn 100 morsmålsbrukere.

I formingen av nasjonalstater ble det ansett som et ideal at en enhetlig nasjon snakker ett felles språk.  Flerspråklighet ble knyttet til kommunikasjonsvansker, spredthet og splid. Både historisk og globalt sett er individuell og samfunnsmessig flerspråklighet vanligere enn enspråklighet. Det forekommer ikke flere konflikter i samfunn som støtter flerspråklighet enn i enspråklige samfunn – heller tvert imot.

 

Hvorfor trues språkene?

Av og til hører man påstanden om at språkenes død er naturlig og nødvendig.  De svake bukker under og de sterke klarer seg, på samme måte som arter i naturen.  Denne påstanden er basert på en misforståelse.  Språk dør ikke på grunn av tilfeldigheter eller av sin egen svakhet, men som resultat av en bevisst handling: ved hjelp av en aktiv assimilasjonspolitikk, mao ved bevisst drap, eller ved hjelp av enpassiv assimilasjonspolitikk, mao ved unnlatt støtte.  I skrivende stund forsvinner språk i likhet med arter fra jordkloden i en større fart enn noensinne tidligere i menneskets historie. Årsakene er å finne i menneskelige handlinger.

Den viktigste forutsetningen for et språks livskraft er overføringen av språk fra en generasjon til en annen.  Overføring av språk refererer utrykkelig til aktive språkkunnskaper: om barn lærer å snakke vedkommende språk eller ikke. Et språk blir altså truet hvis overføringen av språket til språkfellesskapets barn blir brutt eller redusert.  Språkbytte kan i visse tilfeller være en meget rask prosess, men vanligvis skjer byttet gradvis i løpet av tre generasjoner.  I praksis betyr dette en situasjon hvor det sterkeste språket i besteforeldres generasjon er et minoritetsspråk, foreldrene behersker både minoritets- og majoritetsspråk og barna lærer bare majoritetsspråk. Språkbytte skjer ikke i samme tempo overalt, og forskjellene mellom ulike områder kan være ganske store.  Det er vanlig at bygdebarn lærer minoritetsspråk ennå på det tidspunkt mens minoritetsbarn bosatt i byer er blitt helt majoritetsspråklige.  Også bakgrunnen, yrke og utdanning, til språkbrukere kan ha en påvirkning: språkbyttet kan begynne tidligere hos høyt utdannede enn ulærte, i noen tilfeller skjer det motsatte.

Av hvilke grunner kan overføringen av minoritetsspråk fra foreldre til barn bli forstyrret? Vanligvis knytter språkbytte seg på en eller annen måte til en mer omfattende samfunnsforandring: endringer i strukturen for næringsveier og utdanning, verdier, boformer, familielivet, forholdet mellom individ og samfunn, migrasjon, teknologisk gjennombrudd, fremheving av individualisme, utvikling av globalisering osv. Over hele verden har det blitt påvist at skolevesenet er den mest betydningsfulle enkeltfaktoren for språkbytte.  Slik språkforskerne Ole Henrik Magga og Tove Skutnabb-Kangas slår fast: “Even if schools alone cannot save languages, they can kill them more or less on their own.” I vestlige samfunn er skolen stedet der 6-til 16-åringer tilbringer mest tid etter hjemmet. Skolen er også arenaen som omfatter vedkommendes sosiale relasjoner og på skolen læres nødvendige ferdigheter og kunnskaper for å kunne klare seg i samfunnet. Slik former skolen sterkt individets oppfattelse om rett og galt, om hva som er viktig og hva som er ubetydelig. En majoritetsspråklig skole, som ikke gir minoritetsspråk spesiell rolle og verdi, gir et signal for barn og unge om at minoritetsspråk er unyttig og dermed også verdiløs.  Avhengig av styrken av assimilasjonspolitikken kan til og med fysiske tvangsmidler brukes til å hindre barn i å bruke minoritetsspråk i skolen.

Hvorfor er det alvorlig?

Språk er ikke bare en samling av lyder, ord og grammatiske strukturer.  Ethvert språk inneholder en enorm mengde med informasjon om sine næromgivelser og formidler et helt verdensbilde. Informasjonen er unik og kan ikke fullkomment uttrykkes på et annet språk. Språkdød er en menneskelig tragedie, som fattiggjør menneskehetens kultur og kunnskapen den er i besittelse av.
Språkbytte kan virke frivillig: minoritetsmedlemmer begynner å lære majoritetsspråk av egen vilje, søker seg til majoritetsspråklige jobber og til sist overfører majoritetsspråk til barna sine fordi det garanterer et bedre utkomme og en bedre status. Frivilligheten er likevel tilsynelatende.  Språkbytte er en følge av manglende likestilling mellom minoritets- og majoritetsspråk på grunn av samfunnets direkte eller indirekte assimilasjonspolitikk.  I et samfunn hvor minoritetsspråk har samme rettigheter som majoritetsspråk, vil et språkbytte mest sannsynlig ikke inntreffe. Språkbytte kan dermed oppfattes som et symptom for et usunt samfunn.

Språkdød er gjerne en tragedie som får synlige ringvirkninger i språksamfunnet i mange generasjoner etter selve språkbyttet. Språkbytte fører til at vekselvirkningen mellom generasjoner blir forstyrret: via det nye språket kan også den kulturelle formidlingen bli skadelidende, i verste fall har ikke besteforeldre og barnebarn en gang et felles språk.  Det knytter seg skam, hat, benektelse, sorg samt følelse av rotløshet og ufullstendighet til språkbytte.  Det er meget vanlig at den er den første eller andre majoritetsspråklige generasjonen som begynner å søke etter sine egne røtter, å bearbeide traumene fra språkbytte samt å kjempe for gjenoppliving av språket.  Revitaliseringen av et språk først etter en tapt generasjon, er overhodet ikke en enkel oppgave.

 

Å få liv i og gjenopplive et språk eller revitalisering

Til tross for at samfunnets modernisering og globalisering ofte fører til at minoritetsspråk kommer i fare for å dø ut, er ikke resultatet automatisk språkdød. Det finnes også andre alternativer: modernisering av et minoritetssamfunn på minoritetens egne premisser samt at man får liv i og gjenoppliver eller revitaliserer et truet språk. Med revitalisering menes en prosess der man bevisst begynner å heve statusen til et truet språk i språksamfunnet der det snakkes.  Det er ikke spørsmål om å føre språket tilbake til den status det hadde for 50 eller 100 år tilbake i tiden, for dette er ikke mulig etter at samfunnet har endret seg. Det å avvise modernisering og majoritetsspråk, vil føre til isolasjon av minoritetssamfunnet. Dette anses ikke som et bærekraftig alternativ.  I stedet går revitalisering ut på at man forsøker å bremse språkbyttet fra minoritetsspråk til majoritetsspråk og parallelt starter et såkalt omvendt språkbytte, altså hvor minoritetsspråk får fotfeste på tidligere majoritetsspråklige språkbruksområder. Vanligvis er familie, barnehager, utdanning, media og myndigheter slike områder.

Den viktigste forutsetningen for revitalisering av et truet minoritetsspråk erspråkfellesskapets motivasjon: språkbrukere og deres etterkommere må ha en oppriktig vilje til å bevare, gjenopplive og utvikle språket sitt.  Det er likevel ikke tilstrekkelig å ha positive holdninger alene, men minoriteten må også ta ansvar for språkets skjebne og forplikte seg til å arbeide for det.  Hvis de voksne i språkfellesskapet ikke er villige for eksempel til å undervise i språket, er det usannsynlig at undervisning på skolen kan redde språket.  Ved manglende motivasjon kan redningen heller ikke forventes å komme av økonomisk støtte eller velvillige holdninger hos majoriteten, selv om nettopp de sistnevnte er absolutt nødvendige i en vellykket revitalisering.

Et samfunn som er i ferd med å gjenopplive språket sitt, bør realistisk evaluere målene for revitalisering, altså hva man faktisk ønsker å oppnå. Hvis målet er å fremme språkoverføringen mellom generasjoner, skal oppmerksomheten hovedsakelig og største delen av ressursene rettes til å oppnå aktive språkkunnskaper hos barn. Barn kan oppnå aktive språkkunnskaper i minoritetsspråk på to måter. Den første måten, at foreldre snakker språket til barnet hjemme, er den naturligste og den desidert mest effektive måten.  Den andre, men mer usikre måten, er at barn kommer inn i barnehage eller skole, hvor det kun snakkes minoritetsspråk.  Den sistnevnte måten er ensbetydende med minoritetsspråklig barnehage eller språkreir, og språkbad på skolen.

Ofte tar man det for gitt at majoritetsspråklige barn kan lære seg minoritetsspråk flytende ved hjelp av et par ukentlige undervisningstimer. Eksemplene fra verdens minoritetssamfunn forteller likevel noe annet.  Et par undervisningstimer i uken kan være tilstrekkelig til å tilegne seg fraser, sang, regler og et formelt språk, men det er ikke nok til å utvikle en aktiv, funksjonell språkkompetanse og en sterk språklig identitet. Jo mindre, mer truet og mer undertrykt språket er, desto større del av barnets daglige kommunikasjon bør foregå på dette språket for at barnet selv skal begynne å snakke språket.

Revitalisering kan også ha mer beskjedne mål enn at barn skal tilegne seg aktiv språkkompetanse i minoritetsspråk. Noen språksamfunn nøyer seg med at man ved hjelp av mindre tiltak forbedrer holdingene til språket hos majoriteten og blant minoriteten selv, at bevisstheten om språkets tilstedeværelse øker, at språket blir mer synlig i samfunnet, og at barn fra språkfellesskapet og de voksne som har mistet språket sitt, lærer språket i det minste på frase- og sangnivå.  Alt dette kan i beste fall minske traumene oppstått fra språkbyttet, styrke identiteten til minoriteten og øke toleransen for det flerkulturelle bland majoriteten.


Annika Pasanen har mastergrad i filosofi, studerer videre på finsk-ugrisk seksjon ved Universitetet i Helsinki og jobber som en prosjektkoordinator for Anarâškielâ servi rf


Kilder:

Ethnologue Languages of the world http://www.ethnologue.com

Magga, Ole Henrik & Tove Skutnabb-Kangas 2003: Life or death for languages and human beings. Experience from Saamiland. – Camilleri Grima & Huss & King (eds.):Transcending monolingualism. Linguistic revitalisation in education. Multilingualism and linguistic diversity 2, Netherlands: Swets & Zeitlinger, 35-52.

Oversetting: Leila Väänänen