På finsk

Situasjonen for enaresamisk så håpløs ut i 1996. Antallet morsmålsbrukere ble anslått til cirka 350 hvorav de fleste var eldre og en mindre del middelaldrende.  Det var få morsmålsbrukere under 30 år og ikke en eneste av dem var barn under skolealderen.

 

Revitaliseringen av språket var begynt og i 1986 hadde man startet en forening for enaresamisk språk, Anarâškielâ servi. Et enaresamisk blad Anarâš kom ut et par ganger om året, bøker og lydopptak av og til. Enaresamisk ble undervist som morsmål eller fremmedspråk på skolen, det ble sporadisk arrangert språkkurs for voksne og det ble sendt en times radioprogram på enaresamisk i uken. De fleste finlendere visste ikke at det ble snakket flere samiske språk i Finland og det enaresamiske språket ble ikke akkurat hørt eller sett verken på lokalt eller nasjonalt nivå. Gjenoppliving av språket så ikke ut til å resultere i et språkbytte, da fellesskapets barn vokste opp til å bli finskspråklige. Det var all grunn til å være redd for at enaresamisk som talt språk skulle forsvinne innen et par årtier.

Anarâškielâ servi feiret 20-årsdagen sin i Enare i desember 2006. I underkant av 200 mennesker deltok på festen. Det var representanter fra alle årsklasser, fra småbarn til eldre. Nesten alle innleggene ble holdt på enaresamisk.  Barn sprang i gangene og rundt bordene på festplassen og foreldrene fulgte smilende med dem. Den største forskjellen sammenliknet med situasjonen for ti år tilbake, var at alle barn kunne enaresamisk. Barna forsto hva de eldre språkbrukere sa til dem og svarte til og med på enaresamisk selv om finsk fortsatt var lekespråket blant barna.
Hva hadde skjedd i løpet av ti år?

Det var blitt etablert et enaresamisk språkreir i Enare.

Hva er et språkreir?

Språkreir er en spesiell type barnehage beregnet for barn under skolealderen etablert på et område for et bestemt minoritetsspråk.  Ideen bak språkreiret er samme som bak et tidlig, fullstendig språkbad: nærmest majoritetsspråklige barn kommer til språkreiret hvor de ansatte bare snakker minoritetsspråk til dem fra første stund. De ansatte bruker ikke majoritetsspråk i det hele tatt i språkreiret, selv om barna fritt får snakke majoritetsspråk.  Takket være sin naturlige evne til å tilegne seg språk, begynner barn å forstå det nye minoritetsspråket meget raskt. Vanligvis forstår de saker knyttet til hverdagen på språkreiret allerede i løpet av et par måneder. Det er store forskjeller mellom barn i hvilken grad og hvor fort de selv begynner å snakke språket. Noen begynner å bruke minoritetsspråklige ord og fraser og lage hele setninger allerede i løpet av de første måneder. For andre barn kan det ta årevis før språkkunnskapene aktiveres. Et par år i språkreir ser vanligvis ut til å være tilstrekkelig til at barnet oppnår en såkalt funksjonell tospråklighet og kan for eksempel delta i en minoritetsspråklig skoleundervisning.

Opphavet til ideen om språkreir kommer fra den andre siden av kloden, Ny Zealand. Urbefolkningen, maoriene, forstod på slutten av 1980-tallet at deres språk, maori, uten radikale tiltak ville dø ut i løpet av nærmeste årtier. Fordi foreldregenerasjonen til småbarna allerede hadde vokst opp til å bli engelskspråklige, måtte man søke løsningen for overføring av språket til barna utenfor hjemmet.  Det ble etablert språkreir eller maorispråklige barnehager hvor eldre kvinner, som stadig kunne maori, snakket språket til barna hele dagen. Også en del av foreldrene til barna deltok i aktivitetene og lærte språk sammen med barna sine. Da barn fra språkreir nådde skolealderen, ble det utviklet et maorispråklig skolesystem, der en del av eller alle skolefagene avhengig av skolen, ble undervist på maori.  Språkreiraktiviteter og egenspråklig skoleundervisning har i knappe 30 år nådd de fleste barn i maorifamilier og bruken av språket har økt betydelig også på samfunnsområder utenfor språkreir og skole.

I tillegg til maori har etablering av språkreir hatt en stor betydning for gjenoppliving av bl.a. hawaiisk og irsk. Og resultatene er parallelle overalt: språkreir er sammenliknet med tradisjonell undervisning på et par timer per uke, en overlegent effektiv måte å gi barn aktive kunnskaper i minoritetsspråk. Språkreir kan selvfølgelig aldri erstatte hjemmets og foreldrenes rolle. Et stort problem ser ut til å være at språkreir oftest ikke fører til at minoritetsspråk blir et leke- og bruksspråk mellom barn. Hvis språkkunnskapene og språkidentiteten til barn får mulighet til å utvikle seg gjennom egenspråklig skoleundervisning, er det likevel mulig at barn etter å ha vokst opp velger minoritetsspråk som hjemmespråk for sin egen familie. Det finnes ikke særlig mye forskningsviten om slike langsiktige resultater da språkreir er et relativt nytt fenomen overalt.

Språkreiraktiviteter i nord

Språkreir som metode til å gjenopplive et språk, er også kjent i minoritetsspråklige fellesskap i nord. I Finland hadde skoltesamene et språkreir i Sevettijärvi, gjennomført som en kortvarig prøve i 1993, og på nytt igjen fra 1997 til 2001. Aktivitetene ble påbegynt igjen i 2008 etter en pause, men denne gangen i Ivalo. Enaresamisk språkreir ble etablert i 1997. I Ivalo fortsatte det enaresamiske språkreiret til 2001 og i Enare fortsetter det ennå. Det er foreløpig ikke blitt satt i gang nordsamiske språkreir. Barn, som snakker samisk som hjemmespråk, er blitt tilbudt plass i nordsamiske barnehager, men vanligvis har man i samme barnehager ikke tatt inn barn som ikke kan språket. Likevel er situasjonen for det nordsamiske språket mange steder så svak, at det er behov for å etablere språkreir også for de nordsamiske barna som ikke har lært språket hjemme. I Sverige og Norge har man eller har hatt språkreir i hvert fall i sørsamiske og lulesamiske språksamfunn.

Det er klart at utvikling av språkkunnskaper stopper opp hvis et språkreirbarn kommer i majoritetsspråklig skoleundervisning. Til alle disse språkreirsprosjektene har det vært knyttet intensjoner om å fortsette språkbading av språkreirsbarn i skolen. Målsettingen er best blitt oppnådd for enaresamisk og lulesamisk.  Språkreirsbarn i Tysfjord (Divttasvuotna) har muligheten til å få største delen av grunnskoleundervisningen på lulesamisk. I bygda Enare kan man tilby språkreirsbarn enaresamisk undervisning slik at den dekker største delen av alle fagene i småskolen og ved inngangen til sjette klasse er andelen av enaresamisk undervisning cirka 40 %. På ungdomsskolen har enaresamisk inntil nå vært undersvisningsspråk bare i språkundervisningen på grunn av lærermangel. På grunnskolen i Sevettijärvi har man på sin side i grunnskolen kunnet undervise noen av fagene, som for eksempel russiskortodoks kristendom, på skoltesamisk.

I 2008 ble et prosjekt finansiert av Suomen Kulttuurirahasto (Finlands kulturfond) satt i gang. Målsettingen for prosjektet var å fremme etablering av språkreir spesielt blant finsk-ugriske folkeslag i Russland. Tidligere har språkreir vært etablert bare ett sted på russisk side, i Kalevala (Uhtua) i den nordlige delen av Republikken Karelen. I språkreiret i Kalevala har barn, som har lært russisk hjemme, kunnet lære språket til besteforeldrene sine, karelsk. Det nå påbegynte prosjektet har som mål å forankre ideen i Republikken Karelen og etter hvert også videre til vepsiske, kildinsamiske, tverkarelske, mariske og komiske bosettingsområder. Målet forsøkes nådd bl.a. gjennom opplysning og utdanning av språkreirlærere. Under russiske forhold knytter det seg mange utfordringer til språkreiraktiviteter, for det å innføre et annet språk enn russisk som språk i barnehagen eller skolen, er et meget radikalt utgangspunkt i våre dagers Russland. På finsk side er målet for prosjektet å sette i gang karelskspråklige språkreiraktiviteter på områder bebygd av finske karelere, så som i Nordre Karelen og hovedstadsområdet, samt å påbegynne enaresamisk språkreir på nytt i Ivalo.

 

Hvorfor språkreir?

Overføringen av et språk fra en generasjon til en annen er den første og viktigste indikatoren for hvor truet eller vitalt et språk er. Det er klart at språkets fremtid er truet hvis ingen eller bare noen få barn fra minoritetsspråklige fellesskap lærer minoritetsspråk. I mange fellesskap er problemet at mange småbarnsforeldre anser minoritetsspråket som viktig og ville ønske at barna deres lærte språket, men kan ikke selv på grunn av manglende språkkunnskaper overføre språket til barna sine hjemme.  I en slik situasjon finnes det to mulige måter å påbegynne overføring av språk: Det første alternativet er at foreldrene lærer minoritetsspråket på språkkurs eller på andre måter og innfører det som hjemmespråk for seg og barna sine. Denne løsningen ville vært ideell på grunn av at den ville føre til at hele familien blir minoritetsspråklig og barnet oppnår aktive språkkunnskaper. Det er en kjennsgjerning at språk læres mest effektivt hjemme. Problemet er likevel at voksne må vanligvis arbeide enormt for å lære språket aktivt og mange kan ikke det på grunn av et travelt liv på arbeid og hjemme.   Derfor et det andre alternativet lettere: man prøver å overføre språket til barn i et språkreir utenfor hjemmet eller/og på en minoritetsspråklig skole. Barn har en mye bedre evne til å tilegne seg språk enn voksne og derfor læres språket lett i språkreir innimellom daglige aktiviteter uten spesiell læring og anstrengelse.

Det finnes selvfølgelig flere problemer i overføringen av språket utenfor hjemmet. Foreldre kan tenke at språkreiret og skolen skal ta seg av det hele og at de selv  ikke behøver å anstrenge seg for å lære språket. Det er likevel viktig at også foreldre tilegner seg ferdigheter i minoritetsspråket til tross for at man fortsatt snakker majoritetsspråk hjemme. Jo mindre minoritetsspråk barn hører utenfor skolen og språkreiret, desto mer sannsynlig er det at språket ikke blir et naturlig kommunikasjonsmiddel, som barnet kan videreføre senere. Barnet fornemmer også foreldrenes holdning til minoritetsspråk. Hvis ikke foreldrene gjør seg umaken med å lære det, kan det være at barnet heller ikke vil engasjere seg til å bruke språket. Et språkreir kan ikke erstatte foreldrenes rolle som overførere av språk – det kan bare delvis erstatte den.

Hvorfor er språkreir så viktig for revitalisering av et truet språk? I et nøtteskall: 1. Den vanligste årsaken til at revitalisering mislykkes er at den forblir en sak bare for en liten aktivistgruppe: lærere, forskere, politikere og foreningsaktive. En av de beste sidene ved et språkreir er nettopp at den berører hele fellesskapet og helt vanlige mennesker så bredt.  2. Språkreir legger grunnen til alle andre revitaliseringstiltak. Til sjuende og sist er det slik at hvis barn ikke snakker språket, kan ikke noen andre gjenopplivingstiltak redde språket: ikke aviser og blad, bøker, undervisningsmaterialer, radio- og tv-programmer, språkkurs og ikke standardiseringstiltak for språk. Alt dette behøves for å styrke språkets status, men altfor ofte skjer det at man ikke har nok fokus på overføring av språk til barn. Altfor ofte tror man også at barn oppnår aktive språkkunnskaper av seg selv eller med to timer med språkundervisning i uka.  3. Barn som snakker minoritetsspråk er en terapeutisk faktor i hele språkfellesskapet for det truete språket. Tanken om at ens eget språk er dårlig og unødvendig, kan ha etset seg ganske langt inn i bevisstheten, spesielt til den eldre generasjonen, og man tror at språket kun kan brukes sammen med andre eldre.  Et barn som leker, synger og skravler på minoritetsspråk, forteller at tidene har skiftet. Mens minoritetsspråk og tospråklighet har vært en kilde for skam, problemer og trauma for de kvenske, samiske eller karelske barn som begynte skolen på 1940-tallet, vil språket være utelukkende en positiv sak for 2000-tallets språkreirbarn.

Annika Pasanen har mastergrad i filosofi, studerer videre på finsk-ugrisk seksjon ved Universitetet i Helsinki og jobber som en prosjektkoordinator for Anarâškielâ servi rf

 

Oversetting: Leila Väänänen