Bidrag til historien om den kvenske befolkningen i Finnmark

Skrevet av: Bjørg Evjen

Interaktive kart, 1865, og to øyeblikksbilder med utsyn, 1865 og 1900.

Øyeblikksbildene fra 1865 og 1900 er basert på opplysninger gitt i grunnlagsmaterialet for folketellingene de to årene, renskrevet og senere ført over på data.

Tellingene var en registrering av alle landets innbyggere og andre tilstedeværende med opplysninger om en rekke forhold som alder, kjønn, sivil status, yrke, etnisk tilhørighet m.m.

De ble foretatt i løpet av en til to dager midt på vinteren, som regel i desember, over hele landet, og er i så måte øyeblikksbilder av situasjonen nettopp de samme dagene.

Se kartet her.

Den kvenske befolkningen har en lang historie i Ruija, som er den kvenske betegnelsen på Norge. Etter 1700 var det en stor og varierende innvandring av kvener, i første rekke til Nord-Troms og Finnmark. Denne innvandringen må ses i sammenheng med flere flyttebølger først og fremst innover i lappmarkene i Finland, men også i Sverige. Samtidig som kvener alltid har vært her, kom det altså flere bølger av innvandring på 1700- og 1800-tallet. (Niemi 2003:131) Den kvenske innvandingen gjennom 1800-tallet artet seg som en bølgelignende bevegelse med første topp omkring 1850, neste rundt 1870 og en siste rundt 1890.

Opplysningene i den følgende teksten fra 1900 er ikke lagt inn på slike kart, men er i stedet tatt med for å tallmessig bekrefte noen av de demografiske endringene i den kvenske befolkningen mellom 1865 og 1900.

“Qvæn”, “Kvæn”, “Finn” og “Lap”

Det er ikke enkelt å fastslå hvor mange av Finnmarks innbyggere som regnet seg som kven. Amund Helland, som var redaktør av verket Norges Land og Folk, skriver i 1906 at det i 1865 var 3 488 kvener i Finnmark. Just Qvigstad, språkforsker og etnograf, nevner for det samme året 3 244 kvener, men i kildene brukt i denne teksten, ble 2 825 personer i Finnmark i 1865 tolket som kvener. Diskrepansen henger sammen med hvilke kilder som er brukt, og på hvilken måte informasjon i kildene er forstått og tolket. I det følgende vil derfor noen kildekritiske vurderinger rundt folketellingsmaterialet bli lagt fram.

Folketellingene fram til 1865 ikke ble ført på individnivå, men var summariske for en hel gård eller husholdning.

I folketellingen for 1865 var kategorien Kvæn eller Qvæn for første gang en egen etnisk kategori og på individnivå. “Finn” og “Lap” var to andre, skjønt grensen mellom dem var ikke klart definert. Sagt meget forenklet: når telleren kom, skulle personer registreres på skjemaet som kvæn, fin eller lap, eller en blanding av dem. Var de norsk, ble rubrikken på skjemaet stående tom, var de finsk, russisk eller fra en annen nasjon, ble dette gjerne også tatt med. I denne undersøkelsen er det, med enkelte unntak, bare kvenene som er tatt med.

I 1865 ble det også bestemt at “blandingsbefolkningen” skulle med. Fra myndighetenes side het det at det skulle tas med hvilken “blanding” det var tale om, men det ble ikke alltid gjort, noe som blir ei utfordring når vi i ettertid skal bruke materialet. I de tilfellene der “blandingen” er oppgitt og mor eller far er “kven”, er sannsynligheten stor for at etterkommerne kan regnes som kvener. Det gjelder også for noen få tilfeller der det mangler opplysninger om foreldres etniske tilhørighet. Enda en ny rubrikk ble lagt til i 1865, om språkbruken. “Endelig bliver det i anmærkningsrubriken at anføre om vedkommende forstaar norsk,” het det i instruksen til tellerne dette året. Dersom svaret på spørsmålet var “ja”, ble det merket av for “norsk” i rubrikken eller rubrikken ble stående tom. Om det ble snakket kvensk eller samisk i tillegg, ble det ikke registrert. “Norsk” ble derfor overregistrert, mens kvensk og samisk ble underregistrert, noe som også gjelder for tellingen i 1900. Dette er årsaken til at språkopplysningene i folketellingen regnes som noe usikker og er lite brukt. Av samme årsak er disse ikke tatt med i kartene fra 1865.

Registrering av etnisitet i folketellingene fortsatte, både i 1875, 1891, 1900, 1910, 1920 og 1930. Betegnelsene som ble brukt i registreringene varierte noe, etter instruks fra myndighetene. “Lap”, “Fin” og “Qvæn” var hovekategoriene. I 1930-tellingen var det nevnt bare to kategorier i instruksen til dem som samlet inn opplysninger til bruk i folketellingsmaterialet, nemlig “sam” og “kvæn”. Tellingen i 1940 ble avlyst på grunn av okkupasjonen. Etter andre verdenskrig ble det for Finnmark registrert etnisk tilhørighet både i 1950 og 1970.

Språkforsker og etnograf Just Qvigstad ved Tromsø Museum kommenterte i 1920 kommentert problemene rundt bruken av folketellingslistene når den kvenske befolkningen skulle defineres. Utgangspunktet var de usikre kategoriene, særlig i de tilfeller der “blanding” kom inn i bildet: “Jeg har gjennemgaat originallisterne for 1845, 1855 og 1865 og kun medtat rene kvæner for 1855 og 1865. I 1845 opføres ikke blandinger særskilt. De tal jeg har fundet, stemmer ikke altid nøiagtig med resultaterne i den officielle statistik… Tælleren for Lakselv skoledistrikt bemerker: “For kvæner og lappers vedkommende er blandingen saa stor og forviklet, at det er yderst vanskeligt at afgjøre til hvilken nationalitet et individ tilhører.” (Qvigstad 1922: 69) Blandingskategorien kan være vanskelig å få tak på, og ikke bare for dagens lesere av det historiske skriftlige kildematerialet. Om kvenene i Kistrand skrev stiftskapellanen i 1870: “Kvænerne i Lakselv og Børselv er blandede med lapper, idet de unge mænd har taget sig lappiske hustruer for medgiftens skyld. Mændene har antaget lappisk klesdrakt, medens kvindernes dragt mere nærmer sig den i Nord-Finland.” (gjengitt i Qvigstad 1922: 53) Et eksakt antall kvener i 1865 er følgelig vanskelig å legge fram. Befolkningens sammensetting, alder, kjønn, bosted osv. kan vi si noe om, med de begrensningene som ligger i usikkerhetene nevnt over. I det foreliggende materialet er “kven” forstått som personer registrert under kategoriene “f”, “kven” og “blandet” der en av foreldrene er kvensk eller der foreldrene er oppgitt som “blandet”. (Evjen og Hansen 2008, kap.1)

En av to født i Norge

Einar Niemi skriver i Norsk innvandringshistorie om hvordan kvener flyttet stadig lengre nordover i Tornedalen, og med tiden også krysset grensen for hvor jordbruk best kunne drives, en grense som av myndighetene var definert som “odlingsgrensen”. Forbi denne grensen var klimaet godt nok i gode år, men i kalde somre kom frosten før modning og innhøsting av korn var mulig, og krisen var like om hjørnet. Når uår i jordbruket trekkes fram for å forklare hvorfor folk flyttet, ligger noe av forklaringen her, de hadde allerede flyttet til marginale områder hva jordbruk angikk og var ekstra sårbare i kalde somre. Det førte i neste omgang til at videre flytting til den fiskerike kysten ble et alternativ. (Niemi 2003, bd.1 kap 7) Dette kommer klart fram om vi ser på fødested for kvener i 1865. I tabellen under ser vi at 46 % av det totale antallet kvener i Finnmark i 1865 var født i Norge, mens 54 % var født utenfor landets grenser. EKS I grove trekk kan vi si at en av to var født i Norge. Den andre av de to var da kommet til landet med flyttebølgene i årene før 1865.

Figur 1: prosent og antall kvener i Finnmark, etter oppholdstid og aldersgruppe. Kilde 1865-folketellinga, RHD.

Av alle som oppga at de var født i Norge, 1.317 personer jfr tabell 1, var over halvparten under 14 år, 701 barn, se tabell 1. Kvenene utgjorde ei ung befolkning der familier med små barn dominerte. De fleste kvenske barna i Finnmark i 1865 var født i Norge. Den nest største gruppa, 335 personer, var voksne mellom 25 og 59 år, trolig foreldregenerasjonen til alle barna. I alt 21 personer født i Norge var over 60 år. Deres foreldre må ha kommet til landet i hvert fall før 1805. I en undersøkelse fra Porsanger kom det fram at hovedtyngden av den kvenske befolkningen var i kommunen før grensene på Nordkalotten ble fastlagt i 1751. (Petterson 1994:32)

Ser vi nærmere på dem som ikke var født i Norge, kan vi se avspeilet de nevnte flyttebølgene. Det største antallet var nyinnflyttede de siste ti år, i alt 907 personer. Av disse var aldergruppen 25 til 59 år i et stort flertall med 423 personer. Den nest største gruppen var i alderen 0-14 år. Også de nyinnflyttede i 1865 var dominert av familier med små barn. Unntaket fra dette mønsteret var de som hadde vært her lengre enn 41 år, dvs de som var kommet før 1825. Her dominerte aldersgruppen eldre enn 60 år. De hadde vært over 20 år da de kom.

Figur 2: Prosent kvener, etter oppholdstid og alder, 1865 for hele Finnmark. Kilde: 1865 folketellinga, RHD.