Teemu Ryymin
Foredrag på Paulaharju-seminar, Børselv 26. juli 2008
Introduksjon
I dette foredraget vil jeg snakke om Samuli Paulaharjus reiser og bøker fra Nord-Norge som uttrykk for en felleseuropeisk tendens til å lete etter og redde rester av det som ble sett på som forsvinnende folkekulturer i en tid preget av fremadskridende modernisering. Samuli Paulaharju var en blant mange europeiske folkelivsforskere som på begynnelsen av 1900-tallet var opptatt av å finne, dokumentere og samle inn det de oppfattet som en opprinnelig og ekte folkekultur, som de mente var i ferd med å forsvinne eller dø ut på grunn av samfunnsmessige og kulturelle endringsprosesser. Jeg skal forsøke å vise hvordan dette prosjektet, denne jakten på det autentiske, kom til uttrykk i Samuli Paulaharjus bøker fra Nord-Norge – hvordan Paulaharju lette etter og fant det han mente var et autentisk uttrykk for det finske ved Ishavskysten.
Den autentiske folkekulturen og dens redningsmenn
Men først noen ord om hva som menes med ”autentisk folkekultur”. Der er mange måter å betrakte kultur på. En måte å forstå kultur på, som nok var veldig dominerende frem til 1960-årene, er å se på kulturer som noe statiske og vesensaktige enheter, som det gikk an å avgrense fra andre kulturer og samtidig samle og beskrive uttømmende. Man snakket gjerne om nasjonale kulturer – den norske, finske og så videre, som det gikk an å avgrense, samle og fremstille, for eksempel på nasjonale museer. I den grad slike kulturer kunne oppfattes som upåvirket av forhold som stod utenfor dem, eller var fremmede i forhold til dem, kunne de sies å være ”autentiske” eller ekte, forstått som noe genuint, uforfalsket og ukorrumpert. I tråd med nasjonalromantisk tenkning, kunne man ut fra et slikt kultursyn fremheve kulturer nærmest som organiske eller levende helheter; de ble født, de utviklet seg eller modnet – men følgelig kunne de også dø og forsvinne.
En annen måte å betrakte kulturer på, som kanskje er langt vanligere i dag særlig i akademia, er å forstå kulturer som meningsfelt, eller som nett av skapt mening som omgir mennesker. I tråd med et slikt syn sees kultur på som de meningssystemer som mennesker på gitte steder til gitte tider omgir seg med og griper verden rundt seg med. Kulturer forstått i denne betydningen dør ikke – de simpelthen forandrer seg; og det er vanskelig å snakke om autentiske kulturer forstått som noe ekte; det forutsetter jo at der finnes uekte kulturer. Betrakter man kulturer som meningsfelt er det vanskelig å si at noen slike meningsfelt er ekte eller uekte; de bare er.
Samuli Paulaharju og de mange andre europeiske folkelivsgranskere som på begynnelsen av 1900-tallet jaktet på ulike ”autentiske” folkekulturer opererte nettopp ut fra den førstnevnte kulturforståelsen; et syn på kulturer som kan karakteriseres som statisk og vesensaktig, men som samtidig gjorde det mulig å avgrense kulturer fra andre kulturer og dermed også gjorde dem mulig å samle i sin helhet. Jeg vil i det følgende forholde meg til Paulaharjus prosjekt i sin historiske kontekst, som det å finne det autentiske, ekte finske, og vise hva slags konsekvenser dette fikk både for hvem han snakket med, hva han valgte å publisere og hvordan. Og ikke minst så skal vi se på hva som ble utelatt; hva som ikke ble anerkjent som en del av den kulturen som Paulaharju skisserte.
Samuli Paulaharju som finsknasjonal kulturforsker
Samuli Paulaharju (1875-1944) var formelt utdannet som lærer, og arbeidet i mange år i en skole for dove og stumme barn i Uleåborg i Nord-Finland. Men det er ikke først og fremst som lærer for døvstumme han huskes i dag; det er hans livsverk som samler av finsk folkelig kultur i og utenfor Finlands grenser som han forbindes med i dag. Paulaharju var en utrolig produktiv forfatter som publiserte over tyve bøker og en rekke artikler. Disse publikasjonene var i hovedsak basert på materialer han samlet på omfattende reiser i områder med det som han oppfattet som finskspråklig befolkning i nordre deler av Fennoskandia. Hans særegne, fargerike skriftlige stil gjorde og gjør fortsatt bøkene til noe langt mer enn tradisjonell akademisk folkloristikk – i hans verk står ikke stringent samling og sammenligning, men de gode historiene, de gode historiefortellerne og de lokale tradisjonene i sentrum, fremstilt på måter som egner seg til å levendegjøre materialene han skriver om og som fortsatt griper hans lesere. Selv om Paulaharju ikke fikk den store anerkjennelsen for sitt verk før i ettertid, har hans verk blitt enormt populære i Finland etter hvert; i dag er originalutgavene av bøkene hans ettertraktede og flere av dem har kommet ut i nye opplag de senere år. Mange av dem er også oversatt, til svensk, tysk, engelsk og polsk. Og på sett og vis kan jo dagens Paulaharjuseminar her i Børselv også sees på som ett uttrykk for denne interessen for sløydlæreren fra Uleåborg.
Paulaharju er altså best kjent i dag som folkelivsforsker, selv om han ikke var akademisk trenet eller utdannet som folkelivsforsker, og til tross for at han i sitt arbeid i nokså liten grad forholdt seg til samtidens dominerende vitenskapelige metode i finsk folkloristikk – den såkalte finske metoden utviklet av Kaarlo og Julius Krohn. Paulaharju bidro uansett sterkt til samlinger av etnografisk materiale som har kommet andre folkelivsgranskere og kulturforskere, heriblant historikere, til gode i ettertid. I Det finske litteraturselskapets arkiv finnes det tusenvis, ja titusenvis av feltnotater, beskrivelser og tegninger etter Paulaharju. I tillegg kommer de tusenvis av fotografier han tok på sine reiser, som tilsynelatende er evig populære som illustrasjoner i for eksempel lokalhistoriske arbeid fra Nord-Norge. Mange av fotografiene er gjort tilgjengelig for et norsk publikum i regi av Tromsø Museum. Dette enorme materialet stammer fra det samme hovedprosjektet som bøkene hans: Å dokumentere og skape et helhetlig bilde av det Samuli Paulaharju oppfattet som autentisk finsk folkekultur.
Dette prosjektet var jo ikke noe Samuli Paulaharju oppfant; snarere er det fornuftig å se ham som en aktiv deltager i en lang rekke av finske kulturforskere som ut fra nasjonale og vitenskapelige motiver har vært opptatt av den finskspråklige befolkningens kultur i og utenfor grensene til dagens Finland.
Ett sentralt element i den fremvoksende finsknasjonale bevegelsen på begynnelsen av 1800-tallet var nettopp letingen etter en finsk nasjonal identitet, gjennom samlingen av ekte, autentiske finske kulturelle uttrykk, språklig og materielt. Denne nasjonalromantiske jakten på det autentiske foregikk over hele Europa i første del av 1800-tallet; her er det nok å tenke på den norske nasjonalromantikken og den enorme kulturelle aktiviteten den utløste fra 1840-årene. I Finland ble akademisk forskning på finsk språk og folkekultur fra tidlig av tett koblet til den nasjonalistiske jakten på det finske, i mange vitenskapsgrener. Finske språkforskere, kulturforskere og etter hvert historikere – kort sagt, de såkalte nasjonale vitenkaper – ble engasjert i å undersøke og uttale seg om hva finskhet hadde vært, hva det var, og hvordan dens fremtid burde se ut; normeringen av det finske skriftspråket i løpet av 1800-tallet kan være et eksempel på dette, et annet den nye finskspråklige og finsksinnede historieskrivingen som tok til ved midten av 1800-tallet. Slik kulturforskning som anså danningen eller skapingen av en finsk nasjonal identitet som ett av sine mål kan beskrives som et finsknasjonalt kulturforskningsparadigme. Og for forskere som arbeidet innen dette paradigmet ble også den finsktalende befolkningen i storfyrstedømmets innlandsdistrikter, men også utenfor Finlands grenser, en viktig kilde til kunnskap om den gamle, ekte og uforfalskede finske folkekulturen, som i de raskt voksende finske byer i kjølvannet av industrialiseringen og nye måter å organisere samfunnet sosialt, politisk og kulturelt på ble ansett av mange som i ferd med å forsvinne. I periferiene levde derimot den ekte folkekulturen videre, og der kunne den studeres på vitenskapelig vis – i alle fall inntil den omseggripende moderniseringen gjorde seg gjeldende også der. Men før ”de gamles kultur” døde ut, kunne man gjennom å undersøke språk, folklore og historie, skape byggeklosser til en fremtidig, ekte finsk kultur. Å betrakte bøndene og den rurale befolkningen som opprettholdere av en nasjonal kulturarv eller tradisjon var selvsagt ikke noe særegent for finske forskere; igjen kan vi bare nikke i retning av folk som Asbjørnsen og Moe, Aasen og andre norske nasjonale romantikere som var engasjert i den norske nasjonsbyggingen.
Som jeg nevnte rettet de finske folkelivsforskerne sin oppmerksomhet også utenfor Finlands grenser i sin jakt på den autentiske, finsknasjonale kulturen. For å forstå dette må vi to hundre år tilbake i tid, til 1809, når Finland ble etablert som en autonom storfyrstedømme i det russiske imperiet. Den nye statsdelens grenser ble i tiden etter 1809 trukket ut fra andre hensyn enn å få dem til å omslutte ett folk med ett språk; slike nasjonalistiske hensyn ble dominerende først på senere, særlig på begynnelsen av 1900-tallet. For eksempel ble den finske grensen mot Sverige trukket langs Torne elv, og ikke langs Kalix elv, med det til følge at den finsktalende befolkningen i Tornedalen kom til å tilhøre hver sin stat – Tornedalsfinnene i Sverige ble til noe adskilt fra den finskspråklige befolkningen øst for Torne elv først med denne grensedragningen, i alle fall formelt med hensyn til statlig tilknytning. Omvendt ble områder med svensktalende befolkning innlemmet i det nye Storfyrstedømmet, Åland utenfor Åbo er vel det beste eksempelet på dette. Men ikke bare storpolitikk og grensedragning skapte nye befolkningsgrupper i Skandinavia; som vi jo alle kjenner godt til var det utvandring og innvandring som i Nord-Norge førte til etablering av nye befolkningsgrupper med finsk språk, i all hovedsak i løpet av 1700- og 1800-tallet. Det viktige med alt dette er at eksistensen av slike områder med finskspråklig befolkning utenfor Finlands grenser ble fra første del av 1800-tallet betraktet som problematisk av de finske nasjonalistene som gjorde gjeldende en kulturell nasjonsdefinisjon. I tråd med denne romantiske tradisjonen var det språk og kultur – forstått som en organisk enhet – som avgjorde hvorvidt folk tilhørte den finske nasjonen. I og med at der fantes befolkningsgrupper som slik sett var finske også i Sverige, Norge og Russland, var de statlige grenser langt på vei irrelevante når de finske nasjonalistene forsøkte å beskrive hvor den finske nasjonen holdt til. Ut fra dette er det ingen overraskelse at mange nasjonalt innstilte akademikere og andre ble opptatt av de finskspråklige befolkningselementer utenfor landets grenser i løpet av 1800- og første del av 1900-tallet.
I Finland fikk denne interessen for finskspråklige befolkningsgrupper utenfor Finlands grenser fra midten av 1800-tallet også næring fra den såkalte finske stammetanken, eller heimoaate. Denne tenkningen bygget på en forestilling om at der en gang hadde eksistert en stor finsk stamme spredt over det meste av nordøstlige Europa, som senere var blitt splintret og underlagt andre folkegrupper. Fra midten av 1800-tallet av hevet stadig flere røsten for at denne stammen burde samles en gang i fremtiden – med Finland som sentrum. Før Finlands selvstendighet ga denne tenkningen først og fremst inspirasjon for forskere som rettet sin oppmerksomhet mot øst, mot Karelen, Kalevalas vugge, som tiltrakk seg mye oppmerksomhet både i 1840-årene og mot slutten av 1800-tallet. Men også nordlige deler av Skandinavia og Ishavskysten tiltrakk seg finske forskere, i og med at her fantes det finskspråklige befolkningsgrupper – samene, som jo ble ansett å være i slekt med finnene før rasetenkningens gjennomslag i Finland, og ikke minst de finskspråklige utvandrerne og deres etterkommere – eller kvenene, som vi kjenner dem. Kvenene ble gjort til gjenstand for finsk forskerinteresse alt fra 1820-årene, først av Lapplandspresten Jakob Fellman og ”Skogfinnenes apostel” Carl Axel Gottlund, og frem mot 1860-årene omtalte både Mathias Alexander Castren, A.J. Sjøgren og Elias Lönnrot de finskspråklige fiskere og bønder i Nord-Norge i sine arbeid. I 1864 sendte til og med Det finske Litteraturselskapet stipendiaten David Skogman til Nord-Skandinavia både for å drive med kultur- og historisk forskning, i tillegg til mer eksplisitt finsknasjonale politiske mål. Interessen for kvenene i Finland holdt seg oppe særlig i 1880-årene, men det var nok først og fremst i Paulaharjus aktive periode i 1920- og 1930-årene at den finske interessen for kvenene var sterk.
Under sin lærerutdanning ble Paulaharju, som så mange av sin samtidige, sterkt preget av en nasjonalromantisk blomstringstid i 1890-årene. Som en følge av dette var det Karelen som først grep hans oppmerksomhet; Karelen som fra tidlig på 1800-tallet hadde vært sett på som den ”ekte” finske folkekulturens og sangenes vugge, Kalevalas hjem. I 1920- og 1930-årene var det derimot Nord-Finland og Skandinavia som ble Paulaharjus boltreplass. Han gjennomførte omfattende reiser i de nordlige egner som regel sammen med sin kone Jenny Simelius. Denne nordlige vendingen hang dels sammen med at Finlands østgrense ble nærmest umulig å krysse etter 1918: Sovjet-Russland og det hvite Finland betraktet hverandre med den største mistenksomhet, og folkelivsgranskerne måtte finne seg andre områder å undersøke. Paulaharju kjente jo også til den finskspråklige befolkningen ved Ishavet gjennom tidligere beskrivelser, så det er ikke underlig at det var i nordlig retning han vendte seg.
Samuli og Jenny besøkte Nord-Norge, eller Ruija som det ble kalt på finsk, sammen fem ganger mellom 1925 og 1934. De første tre reisene – i 1925, 1926 og 1927 – gikk til Varanger, Porsanger og Alta-traktene, i tillegg til Lyngen. I løpet av disse sommerreisene samlet paret enorme mengder med etnografisk, lingvistisk og historisk materiale som senere dannet basis for Samuli Paulaharjus monumentale hovedverk fra Nord-Norge, Ruijan Suomalaisia fra 1928, oversatt til svensk som Finnmarkens folk i 1973. De to siste reisene i 1931 og 1934 gikk til Finnmarkskysten rundt Nordkapp, og dannet utgangspunktet for boken Ruijan äärimmäisillä saarilla fra 1935, oversatt som På Finnmarkens yttersta öar i 1982. Både Samuli og Jenny skrev i tillegg en rekke artikler om sine reiser i finske aviser og tidsskrifter i 1920- og 1930-årene. Ekteparet Paulaharjus reiser i Nord-Norge, samt publikasjonene fra disse reisene, kan altså sees som et ledd i en omfattende og langvarig finsk tradisjon for nasjonalt motivert kulturforskning i disse nordlige områder, og denne tradisjonen er helt sentral når vi skal forsøke å forstå hvorfor Paulaharju skapte det bildet av kvenene som han gjorde i sine publikasjoner.
Hva var det da Paulaharju var på jakt etter i Nord-Norge? Ett brev til forleggeren hans i etterkant av utgivelsen av Ruijan Suomalaisia er opplysende i så måte. Skuffet over den lunkne responsen som boken fikk i Finland, skrev Samuli til Eino Railo i 1929, her i en lett forkortet norsk oversettelse:
For det store gode folket i Finland ser min strakkars bok ikke ut til å duge (…) Jeg forsøkte å lete opp og også feste til boken den ekte sliter-finnen i Ruija, den iltre seige streveren, slik han virkelig har vært og fremdeles er der. (…) Jeg trodde at dette ville interessere det finske folket, særlig i denne harde tiden med ektfinsk rop og larm. (Samuli Paulaharju til Eino Railo, 1.1. 1929. SKS KIA 376:15.)
Paulaharjus fremstilling av kvenene i Ruijan Suomalaisia var da også preget av den nasjonalistiske oppblomstringen i Finland som tiltok i styrke fra midten av 1920-årene; på sett og vis er det en parade av det hvite Finlands dyder som legges frem i boken. Ett fremtredende element er fremstillingen av kvenene som jordbrukspionerer, og dermed sivilisasjonens forkjempere, ved Ishavskysten. Kvenene var i følge Paulaharju de første til å ordentlig bosette seg i Nord-Norge, og med sine økser og andre jordbruksredskaper brakte kvenene kulturen til Ishavskysten. Kvenenes pionerstatus begrenset seg ikke til jordbruk: Paulaharju hevdet at de hadde også vært fremgangsfolk innen fiske, og hadde vært de første til å ta i bruk for eksempel seil, på fiskebåtene. Det som i følge Paulaharju først og fremst ga kvenene deres overlegne karakter sammenlignet med sine naboer var deres evne og vilje til hardt arbeid: Disse sliterne eller ”raatajat” hadde lært nordmenn hva ordentlig arbeid var – samene tilskrev ikke Paulaharju særlig evner til noe som helst. Sammenlignet med sine naboer var kvenene rett og slett overlegne til det meste: Jordbruk er alt nevnt, og de fleste kvener Paulaharju beskriver er fremstilt som dyktige og evnerike håndverkere. I tillegg var de overordentlig tøffe og modige, noe som blant annet kom til uttrykk i forbindelse med Ishavsfangst. Denne virtuositeten var en del av kvenenes nasjonale karakter, ikke først og fremst individuelle egenskaper. Virtuositeten var heller ikke begrenset til det materielle: Også når det gjaldt det hinsidige var kvenene fremstilt som mektige og kunnskapsrike. De kunne stoppe blødning, holde kontakt med de underjordiske og så videre. De fremtredende beskrivelsene av kvenenes interaksjon med de underjordiske – særlig fremtredende i boken fra 1935 – viser Paulaharjus dype interesse for mange aspekter i den finske folkekulturen. Uvegerlig bidro disse beskrivelsene også til å eksotisere og å romantisere kvenene i hans bøker: Ruija, kvenenes land, var et sted der magien fortsatt var fantes; Ruija var et sted som ennå ikke var korrumpert av moderniteten; Ruija var et sted der det autentiske fortsatt fantes – selv om noen modifikasjoner må gjøres her: I reisedagboken sin fra 1926 kommenterte Paulaharjus kone, Jenny, at menneskene for eksempel i Alta hadde alt blitt for ”sivistyneitä”, eller dannede, for å være virkelig gode informanter. De gode informantene fant ekteparet lenger øst, og ikke minst på øyene ved kysten.
Det idealiserte bildet av kvenene som hardt arbeidende, tøffe og vitale bønder og fiskere, som hadde pustet liv i den øde Ishavskysten, bokstavelig og billedlig talt, ble komplettert med en fremstilling av kvenenes moralsk høyverdige karakter, uttrykt i deres ”sisu” og arbeidslyst, samt deres Gudfryktighet. Religion, læstadianismen i særdeleshet, ga kvenene deres moralske ryggrad. Paulaharjus fremstilling av kvenene i Ruijan Suomalaisia kan oppsummeres med hans beskrivelse av Børselv:
Livet är gott i Börselvs by, isynnerhet som alla bybor är så mycket släkt och släktens släkt att hela byn är av samma blod. Om bara folket mäktar att vända jorden, köra ut gödsel på äng och åker och tro på sin Herre, så visst står Börselv kvar. (Paulaharju 1928: 129).
I sannhet fremtrer det her et ideal som det finskspråklige hvite Finland i mellomkrigstiden kunne skrive under på: Koti, uskonto, isänmaa. Det helt sentrale her er at for Paulaharju fantes der ingen fundamental historisk, nasjonal eller etnisk forskjell mellom kvenene og finnene for øvrig: For ham var kvenene like mye deler av den finske nasjonen som karelere, Tornedalsfinner eller for den saks skyld savolaxere og tavaster. Begrepet “kven” som han hyppig brukte, fungerte først og fremst som lokalkoloritt i bøkene hans. Denne termen, i likhet med mange andre lokale uttrykk, ble forklart de finske leserne i form av en ordliste i boken. Kvenene var finner, riktignok noe eksotiske finner, mens Samuli Paulaharju var bindeleddet eller oversetteren; hans bøker presenterte denne eksotiske finskheten til leserne i selve Finland. Slik demonstrerte bøkene hans finskhetens kulturelle variasjon og geografiske nedslagsfelt: Helt oppe ved Ishavsskysten fantes det fortsatt en autentisk finsk folkekultur som var verdig oppmerksomhet og beskrivelse, og finnene ved Ishavskysten, deres opphøyde moralske karakter og overlegne evne til å overleve i de karrige ishavsstrøk, fremstod gjennom Paulaharjus bøker som idealiserte uttrykk for finskhetens moralske karakter som leserne også i selve Finland ville ha godt av å følge og leve opp til.
Dette er noen eksempler på hvordan jakten på det autentiske artet seg i tekstene til Samuli Paulaharju; mange andre eksempler kunne vært trukket frem, men nå kan vi vende oppmerksomheten på noen andre utslag jakten på det autentiske fikk i bøkene fra Nord-Norge. Formmessig fikk hans opptatthet av det gamle folket og det gamle folkets autentiske måter å være på utslag i hvem han snakket med, altså hvem han oppfattet som relevante intervjuobjekter. Majoriteten av kvenene som ikke levde i gamlehjem var påfallende fraværende i Paulaharjus bøker: Av de 240 navngitte intervjuobjekter i Ruijan Suomalaisia var om lag fire femtedeler mellom 50 og 89 år gamle, med en opphopning av folk rundt 70; yngre kvener var klart i mindretall. Dette gjenspeiler Paulaharjus intensjon med å redde de siste bitene av den kulturen som de gamle bar med seg; det gjaldt å få snakket med Paakivuonon kuningas og Krikan Sammu før de forlot denne verden; de unge som for eksempel vendte seg vekk fra læstadianismen, som Paulaharju konstaterte i boken fra 1935, var derfor ikke så interessante for ham. De var kanskje på vei til å bli til noe annet enn ”autentiske” finner. Det mest kontante uttrykket for det underliggende kultursynet som kommer til uttrykk i Ruijan Suomalaisia – at den ekte og autentiske kulturen var i ferd med å forsvinne og dø – finner vi på siste side av Paulaharjus kvenepos: Gravkorset som symboliserer fremtiden for denne folkekulturen. Sammen med gamlingene var den på vei til graven. Men samtidig er nettopp tegningen av gravkorset et symbol på at kulturen lever videre gjennom boken til Paulaharju – og vil kunne stå opp igjen på nytt i en fremtidig, virkelig nasjonalt Finland: Paulaharju er nettopp redningsmannen som samlet, videreformidlet og ga fortsatt liv til det som holdt på å forsvinne.
Dette redningsarbeidet som Paulaharju drev med innebar imidlertid også en renselses- eller utrenskningsprosess. Den autentiske folkelige kulturen som skulle reddes, ble også renset for elementer som ikke passet inn – i det minste er slike prosesser åpenbare i Paulaharjus bøker. At noe ble valgt med, betydde samtidig at andre elementer, folk og fenomener Paulaharju støtte på langs sine streiftog og som han valgte ikke å klassifiserte som ”ekte” og ”autentiske”, ikke fikk plass, ikke ble tatt med i det som skulle reddes og gis nytt liv. Ett godt eksempel er fraværet av de ”røde”, det vil si kommunister og sosialister og folk som hadde sympatiene sine på den finske borgerkrigens tapende side i 1918, som Paulaharju også møtte i Nord-Norge. Ett slikt møte er dokumentert i reisedagbøkene til Jenny og Samuli. Etter et besøk i Skallelv i Øst-Finnmark i juli 1926 skrev Jenny Paulaharju i sin reisedagbok:
6.7. Vi besøker torvtakere i torvmarken og kommer i konflikt med kommunisten Wiktor Laiti. Fra Kuopio. Den første som forulemper Finland! (…) [T]il Pasus hus, hvor langhårete røde sitter rundt og sier, at hvorfor ta fotografier av gamlingene når arbeidsfolket i Finland er drept. – Lei deprimerende stemning. Man ønsker seg bort fra bygden. (J. Paulaharjus feltdagbok, 6.7. 1926. SKS KRA Paulaharju Reisedagbøker.)
Her får vi i øyeblikks glimt i hvordan Paulaharjus jakt på det autentiske kunne fortone seg i et møte med det værende: Hvorfor ta bilder av gamlinger når det sosiale konfliktene er blodig sterke, undres det? Ut fra reisedagbøkene å dømme møtte ekteparet en rekke kommunister på sine reiser i Nord-Norge. Men veldig få spor av slike møter er å finne i Finnmarkens folk eller i Ruijan äärimmäisillä saarilla. Samtidige politiske forhold, som oppslutningen blant kvenen om sosialismen, eller de samtidige økonomiske problemene hele den nordnorske fiskerbondeallmuen slet med, er ikke av interesse i Paulaharjus bøker fra Nord-Norge. Men det var den ”autentiske folkekulturen”. Hadde man lagt til grunn et annet kultursyn, kunne man jo ha hevdet at nettopp slike protester fra ”langhårede røde” også var en del av de nett av mening menneskene omga seg med i denne tiden; men slik er det altså ikke i Paulaharjus verk. Samuli (og Jenny) Paulaharju så bakover, til historien, til gamlingene, for å finne elementer som senere kunne brukes til å skape en virkelig nasjonal finsk kultur; her hørte ikke slike utslag av moderniteten som sosialisme og klassekamp hjemme – og de ble også renset ut fra det som ble reddet.
Naturligvis var det også spørsmålet om det finske språkets fremtid som spilte inn i Paulaharjus oppfatning av at de gamles kultur var i ferd med å dø, og i bøkene fra Nord-Norge, særlig i Ruijan Suomalaisia, diskuterer Paulaharju også språkspørsmålet, om enn i forsiktig form, sammenlignet med visse andre finske forfattere som skrev om kvenene på samme tid. Men interessant nok kunne nettopp den pågående prosessen med språkskifte, som Paulaharju kommenterer, underbygge bildet av kvenene som bærere av en autentisk finsk kultur. I tråd med et romantisk kultursyn hevdet mange europeiske intellektuelle som drev med folkloristikk at det enkelte individ ikke nødvendigvis var så interessant når man studerte folkets kultur; den enkelte kulturbærer var underordnet de kulturelle materialer vedkommende bar videre, så å si. I boken fra 1935 kommer et slikt kultursyn til syne i Paulaharjus beskrivelser av kvener som ikke lenger selv forstod de finske barnesangene og reglene de likevel fortalte videre til sine barn.
La meg så oppsummere noen av hovedpoengene mine. Samuli Paulaharjus misjon, som lå til grunn for hans bøker om kvenene og mer allment hans enorme samlinger av etnografisk materiale, var å dokumentere og redde de siste, døende restene av det han så som en autentisk, ekte og opprinnelig finsk folkekultur som hadde overlevd hos de ”nordligste finner” ved Ishavskysten, selv om også her begynte moderniteten – i form av sekulariseringen av ungdommen, sosialismen og fornorskningen – å gjøre seg gjeldende. Denne folkekulturen skulle Paulaharju dokumentere og levere videre til finske lesere og forskere. Slik sett kan hans virksomhet plasseres i en redningsparadigme, felles for mange kulturforskere på 1800- og tidlig 1900-tallet, som ønsket å redde ”autentisitet” fra truende historisk forandring. Et slikt prosjekt kan allment sies å være ahistoriserende og avpolitiserende med hensyn til det bildet slik forskning skaper om de gruppene man studerer: I sammenheng med studier av irske bønder har Joep Leerssen har hevdet at man i et slikt prosjekt ikke forholder seg til bondebefolkningen som en sosial gruppe hvis liv, handling, holdninger og ønsker blir formet i en bestemt politisk og historisk kontekst, men som et magasin av tidløs, opprinnelig liv, urørt av moderniserende impulser fra utsiden. Denne beskrivelsen synes jeg langt på vei også er dekkende for Paulaharjus arbeider fra Nord-Norge.
Teemu Ryymin er forsker ved Rokkansenteret i Bergen
