Irene Andreassen
Bakgrunn
Norge har ratifisert Europarådets sjarter om regionale eller minoritetsspråk, som beskytter minoritetsspråk med lang historie i et land, man snakker om minst 100 år. I 2000 informerte Kulturdepartementet at samisk, romani, romanes og kvensk/finsk hadde beskyttelse etter sjarteret. Europarådet ba Norge om å definere dobbeltbetegnelsen kvensk/finsk; det var nemlig ikke lett å se om Norge hadde oppfylt sine forpliktelser i forhold til dette språket. Etter artikkel 7 Mål og prinsipper i sjarteret skal staten sørge for bl.a.:”fremskaffelse av egnede former og midler for undervisning og studier av regions- eller minoritetsspråk på alle passende nivåer” og ”fremming av studier og forskning i regions- eller minoritetsspråk ved universiteter eller tilsvarende institusjoner ”.
Regjeringa bestilte så ei utredning om spørsmålet om kvensk/finsk skulle betraktes som et språk eller en dialekt. Oppdraget fikk Kenneth Hyltenstam, professor i tospråklighetspedagogikk ved Stockholms universitet. Han hadde tidligere laget en rapport om meänkieli til svenske myndigheter. Hyltenstams konklusjon i rapporten Kvensk – språk eller dialekt? (2003) var at det var mulig å betrakte kvensk som et eget språk, separat fra finsk. Rapporten var sendt på en lang høringsrunde, og et flertall av høringsuttalelsene ga tilslutning til Hyltenstams konklusjon. Men høringsuttalelsene viste også at det var ulike, til dels polariserte, syn på kvensk som eget språk. Det var for eksempel finsklærere som ikke ga sin tilslutning til konklusjonen. Disse begrunna synet sitt med at finskfaget i skolen hadde en utsatt stilling, og at innføring av kvensk ville komme til å svekke faget ytterligere. Lærere som bifalt konklusjonen i rapporten, var bl.a. språkbrukere sjøl som så det som svært viktig å formidle kvensk kultur i skolen gjennom eget språk.
Innen finsk språkforskning har kvenske dialekter og dialekter av meänkieli vært ansett som randdialekter i det finske dialektområdet, og det er det også gode grunner; det finnes nemlig mange felles dialekttrekk i nordfinske dialekter, meänkieli og kvensk. Dette er helt forståelig, ettersom kvenene hovedsakelig har sine røtter i dagens Nord-Sverige og Nord-Finland.
Dagens situasjon
Da Regjeringa i 2005 ga kvensk status som et eget minoritetsspråk, separat fra finsk, så var det ei politisk handling. I 2006 ble det gitt midler over statsbudsjettet til å opprette ei språknemnd for kvensk, og i april 2007 ble Kvensk språkråd konstituert på en startkonferanse for et kvensk språkorgan. Styret i Kvensk institutt valgte medlemmer til Kvensk språkråd etter kriterier som formell kompetanse i de kvenske dialektenes struktur (grammatikk) og ordforråd og førstespråkkompetanse i kvensk. Medlemmer i Kvensk språkråd (2007-2010) var: 1. amanuensis og rådgiver for kvenske stedsnavn Irene Andreassen (leder), undervisningsleder Terje Aronsen (nestleder), forsker Pia Lane (medlem), professor Anna-Riitta Lindgren (medlem) og 1. amanuensis Eira Söderholm (medlem). Varamedlemmer er lærer Leena Pedersen, forlagsleder Bjarne Huru og selvstendig næringsdrivende, cand.philol. Bjørnar Seppola. De sistnevnte er valgt ut fra sin tilhørighet til læreryrket, forlagsarbeid og kvenske miljø. Danning av Kvensk språkråd, som er et rådgivende organ, er første trinn i arbeidet med å lage et kvensk skriftspråk.
Det skal i tillegg dannes et forum, eller et Språkting, som det foreløpig kalles. Her skal det være språkbrukere fra ulike miljø. Kvensk institutt skal ha sekretariatsfunksjon. Språktinget skal gjøre vedtak i prinsipielle spørsmål etter råd og forslag fra Kvensk språkråd. Et svært viktig prinsipielt spørsmål er hvilket grunnlag skriftspråket skal bygge på. Med dette menes bl.a. om et kvensk skriftspråk skal ta utgangspunkt i én dialekt, slik for eksempel svensk er, som er basert på Stockholms-dialekten, eller ha flere dialekter som grunnlag, altså være et såkalt kompromisspråk, slik finsk og nynorsk er. Språktinget skal også ta stilling til den kvenske betegnelsen på språket osv.
I 2006 starta et helt nytt samlingsbasert studium i kvensk språk og kultur på Universitetet i Tromsø. Til dette studiet er det utarbeidet egne tekster, ei ordliste og forslag til en grammatikk, hovedsaklig basert på Børselvdialekten, fordi det meste som finnes av skriftlig kvensk, er herfra. Materialet som er laga til dette studiet, er meget nyttig som diskusjonsgrunnlag i språkarbeidet. Det finnes også hundrevis av timer med lydopptak av intervju med brukere av kvenske dialekter fra Lyngen til Pasvik. Bare en del av dette materialet er tidligere skrevet ut (transkribert). Utskriving av lydmateriale foregår i dag i regi av Kvensk institutt. Når disse tekstene er ferdige, vil de utgjøre en viktig basis i arbeidet med skriftspråket.
Arbeidet framover
Det er viktig å skyte inn her at arbeidet med kvensk skriftspråk ikke har noe med det muntlige språket å gjøre; det muntlige språket skal ikke normeres; det har vi ikke tradisjon med her i landet, uansett språk.
Folk som skriver på sine kvenske dialekter, bruker en rettskriving (ortografi) som er felles for finsk, meänkieli og kvensk. Vi er altså i den heldige situasjonen, i motsetning til minoriteter som kanskje må lage et eget alfabet, at vi i hovedsak allerede har en meget moderne og logisk rettskriving på plass.
Kvensk språkråd hadde sitt første arbeidsmøte i Tromsø den 24. mai. På møtet ble arbeidsoppgaver og forslag til organisering diskutert, og dette skal så behandles av styret i Kvensk institutt, før det settes i verk.
Det er på sin plass å minne om det som sto helt til slutt i rapporten Kvensk – språk eller dialekt?, nemlig at det er viktig å bevare en “interfinsk” forståelse. I dette ligger det en tydelig hentydning om at utvikling av kvensk til skriftspråk også bør skje i samråd med nabospråka meänkieli og finsk. Samtidig må det nye skriftspråket også ivareta sentrale og identitetsskapende trekk i kvensk ordforråd og i grammatiske former, som f.eks. det personlige pronomenet mie ‘jeg’ og sie ‘du’ osv., og den karakteristiske h’en i bøyninga, som f.eks. i Yykeänperhään ’til Skibotn’.Yykeänperä er det kvenske parallellnavnet til Skibotn.
Det finnes flere utfordringer i arbeidet med et kvensk skriftspråk. Det er for eksempel en viss knapphet både på menneskelige og økonomiske ressurser; å lage et skriftspråk er ikke gjort over natta. Undervegs er det også veldig viktig å spre kunnskap og informasjon om prosessen. Fordi kvensk lenge har vært et språk som mange ikke så verdien i, et språk som man mente var et unyttig ”blandingsspråk” osv., så består jobben også i å endre negative holdninger til positive, i å skape interesse, ja, rent ut sagt entusiasme for prosjektet. Det skal ikke lages et skriftspråk for spesielt interesserte, men et skriftspråk som blir et nyttig verktøy, ikke minst for de kommende generasjonene.
Irene Andreassen er leder av Kvensk språkråd
