Begrepet kven er svært gammelt. Opp gjennom tida har det også vært et omdiskutert begrep, og diskusjonen ser ut til å blusse opp med jamne mellomrom den dag i dag.
Det eldste skriftlige belegget på kven er allerede fra slutten av 800-tallet, i den såkalte Ottars beretning. Der vi finner den gammelengelske formen cwenas. Ottar foretok ei reise fra Hålogaland til Kvitsjøen, og fortellinga om Ottars reise står å lese i kong Alfred i England sin oversettelse av Orosius verdenshistorie.
I norrønt ¹ møter vi formene kvenir og kvænir, for eksempel i Egilssaga, som er nedtegna på 1200-tallet. I Egilssaga berettes det også om et Kvenland, et område som må ligge rundt den innerste delen av Bottenvika, men også langs den vestre kysten av Bottenvika, i tillegg til det nordlige og østlige kystområdet. Iflg. Jouko Vahtola, professor i finsk og skandinavisk historie, var det naturlig at det var nordmenn som danna navna Kvenland og kvener vha. eget språkmateriale. Skandinaviske navn som ender på utmerkingsleddet -land, er svært vanlige som naturbeskrivende navn. Det historiske navnet Kvenland er lett å forstå i betydninga ’lavtliggende land’, fortsetter Vahtola, gitt ut fra synsvinkelen til folk som kom fra et kupert landskap og ned til lave strand- og elvedalslandskap, altså til Bottenvikområdet. Kystområdet rundt Bottenvika er fra gammelt kalt Kainuu eller Kainuunmaa ’Kainuulandet’ på finsk. Bottenvika er kalt Kainuunmeri ’Kainuuhavet’, og kystbefolkninga kainulaiset ’kainuu-boere’. Ordet kainu(u) forekommer i stedsnavn fra Sørvest-Finland og opp til Österbotten, i tråd med folkeflyttinga nordetter kysten, og det forekommer også i stedsnavn i Norrbotten, jf. Kainuunkylä, som er parallellnavn til Överkalix.
Ennå så seint som på 1700-tallet blei kjerneområdet av Kvenland, sett fra norsk synsvinkel, definert til å være Tornedalen. Etter hvert forsvant områdenavnet Kvenland ut av bruk, men begrepet kven besto som navn på finskspråklige innflyttere til Nord-Norge.
En vanlig leksikondefinisjon av kvenbegrepet er for eksempel: ”[K]vener er etterkommere av finsktalende folk som innvandret til Nord-Norge i løpet av en periode på flere hundre år.” Denne definisjonen utelukker finsk innvandring til Nord-Norge etter siste verdenskrig, og finsk (savolaksisk) innvandring til Finnskogene i Hedmark på 15-1600-tallet. I dag har begrepet kven hovedsakelig referanse til én av de nasjonale minoritetene i Norge.
Ikke alle ønsker i dag å kalle seg kven, for dem er begrepet stigmatiserende. Disse velger å omtale seg som finskætta eller etterkommere av finske innvandrere, og de kaller språket sitt finsk. Navnet kven fikk negativ valør i den strenge fornorskningstida (ca 1860 – ca. 1940). Navnet har dessuten ikke vært et såkalt inngruppenavn (etnonym). De som likevel bruker betegnelsen i dag, gjør det pga. at navnet har lang historisk tradisjon, og ikke opprinnelig noen negativ klang. I 1987 blei navnet tatt i bruk på en ny og positiv måte da minoritetsorganisasjonen Norske Kveners Forbund blei stifta. I 2005, etter en lang prosess, blei kvensk anerkjent som et eget språk.
Kven og kainu(u) – to alen av samme stykke?
Det har gjennom lang tid også foregått diskusjoner spesielt i finsk faglitteratur om forbindelsen mellom kven og kainu(u), men det er ingen enighet om hvordan dette forholdet er. I dagens forskning er det særlig to teorier som er framme. I begge tolkningene går man ut fra at kven og kainu(u) har felles opphav språklig, men lånekildene og interne låneforhold er helt forskjellige i de to tolkningene.
Den tolkninga som det ofte refereres til i dag, er at både kven og kainu kan føres tilbake til en germansk form *hwainō ². Fra denne gamle germanske formen fikk man en nordisk form hvein, som betydde ’fuktig, myrlendt mark, grasmark’, som igjen blei til kvein ’tynt gresstrå’ i dagens norske dialekter. Jouko Vahtola forfekter denne forklaringa til kven og kainu. Ordet kvein i betydninga ’tynt gresstrå’, er imidlertid ikke kjent i nordnorske dialekter, det har kun utbredelse i sørnorske dialekter.³
Vahtola har i sin forskning dokumentert mange stedsnavn med navneleddet kainu i Finland, og han er også opptatt av å vise at stedsnavn med utmerkingsleddet kven i Norge, for eksempel navnet Kvænangen, forekommer i områder med lavland med gode dyrkingsforhold, for eksempel i elvedaler.
Det lydhistorisk problematiske i Vahtolas teori er, noe han også sjøl påpeiker, at overgangen av lydsekvensen hv > kv må forutsettes å ha skjedd svært tidlig, på et langt tidligere tidspunkt enn det forskninga gjør. Men, fortsetter Vahtola: ”I en eller annen perifer dialekt kan man tenke seg at dette likevel har skjedd.” [Min oversettelse] Det sviktende punktet i denne teorien er altså dette lydhistoriske aspektet, noe flere lingvister har påpeikt, bl.a. Jorma Koivulehto (se nedenfor) og Rolf Theil. Kritikken til Theil er som følgende: I moderne norske dialekter er norrøn hv blitt til kv, gv og v, mens norrøn kv- svarer til kv- i alle norske dialekter. I gammelengelsk, som vi husker fra Ottars beretning, forekommer formen cwenas og i norrønt kvenir / kvænir. Overgangen hv > kv viser seg ikke i skrift før på 1300-tallet, om lag 450 år etter at Ottar gjesta kong Alfred i England. Kv i norrønt kvenir og kvænir viser at en sammenheng med hvein ’sumpig mark’ lydhistorisk sett er umulig; det er m.a.o. ikke riktig å kople kven etymologisk til det norrøne hvein.
Forbindelsen mellom kven og kainu som lingvisten Jorma Koivulehto har presentert, er mer truverdig lydhistorisk, men betydningsmessig (semantisk) mer problematisk. Forklaringa til Koivulehto er slik: Det svært gamle ordet kainu(u) er lånt fra ei nordisk ordrot *gain-, som hadde betydninga ’gap, åpning’, jf. norsk gin ’lita åpning, gap, kløft’. Ordet er lånt som kainu til sørvestfinske dialekter, der det blei brukt som notterm og sledeterm og også, langs strendene av Bottenvika, som betegnelse på ”åpninger”, dvs. bukter og elvemunninger, langs denne kysten. Den innerste delen av Kainuunmeri, Bottenvika, er et havstykke som har form av er en slags pose med (munn)åpning.
Det norske kven forklarer Koivulehto som et lån fra kainu. Lyden kai- i eldre finsk blei erstatta med lydforbindelsen *kwai, fordi finsk ka var uttalt langt bak i munnen, som en ”mørkere og dystrere” lyd, som Koivulehto uttrykker det, derfor la skandinavene en bakre w-lyd til. Dette var en leppelyd (labialisering), som ikke må forveksles med grafemet (bokstaven) <w>. Diftongen *aivar allerede før norrøn tid endra til ei, dermed har man endt opp med ordformen kvein, og seinere kven. Lånerekkefølgen skal altså være slik: *gain- > kainu > kven.
Riktignok er det slik, påpeiker Koivulehto, at den nåværende formen kven ikke har en diftong. Formen kvein ville vært ei lydrett utvikling av ordet. Men ordet kan, pga. at det er et gammelt lån, ha vært utsatt for mange påvirkninger. Det er for eksempel ikke umulig at ordet gjennom skriftlig tradisjon er blitt påvirka folkeetymologisk 4 av det gammelislandske kvæn ’kvinne’. Adam av Bremen fulgte opp antikkens myter i sitt historiske verk Descriptio insularum Aquilonis [Beskrivelse av øyene i Norden] fra 1000-tallet ved å hevde at Kvenland var ”kvinnenes land”, eller ”amasonland”, et terra feminarum. I ei nyere islandsk etymologisk ordbok refererer alle oppslagorda kveinir, kvenir, kvænir, altså både med og uten diftong, til finnskur þjóðflokkur[en finsk folkegruppe]. Dette er interessant i forhold til det folkeetymologiske aspektet i forklaringa av formen kven.
Koivulehto meiner, i likhet med flere, at det ville være nokså merkelig om det ikke skulle finnes et låneforhold mellom finskkainu og skandinavisk kven, som begge refererer til det samme og er likelydende ord. Men at både kven og kainu skulle ha opphav i det germanske *hwainō, har iflg. Koivulehto vært et villspor i forskninga, derfor bør denne teorien nå forkastes.
Her står altså språk- og historieforskninga i dag, og siste ord er neppe sagt når det gjelder begrepa kven og kainu.
En ny renessanse for kainu og kainulainen?
Kainu og kainulainen er også til en viss grad kjent på kvensk i dag. Det er imidlertid ikke foretatt noen systematisk undersøkelse om hvor utbredt bruken av orda er, eller har vært. De kvenene som flytta til Nord-Norge på 1800-tallet, kalte gjerne språket sitt for suomi ’finsk’ og suomen kieli ’finsk språk’, men folk i Porsanger, der det er eldre kvensk bosetting, husker ennå benevnelsene kainun kieli om språket og kainulainen som etnonym.
I bygda Leirpollen i Porsanger finnes for eksempel det kvenske stedsnavnet Kain(in)luokka. Dette navnet er ganske sikkert et lån fra et samisk Gáinluohkká.5 ”Sielä asuthiin kainulaiset” [Der bodde kainulaiset], svarte en informant på mitt spørsmål om hva navnet betydde. En annen informant, født i 1919, fortalte følgende: ”Meiđän faari sanoi, ette met olema kainulaiset.” [Vår far sa at vi er kainulaiset.] En tredje informant fra Porsanger, født i 1924, hadde hørt begrepet brukt i Lakselv, og da i litt nedsettende betydning om folk fra Karasjok: ”Nuot ei ole ko kainulaiset!” [De der er bare kainulaiset!] Som vi kan se, så har orda Kainu og kainulainen en tradisjon, men det er usikkert i hvilken grad folk identifiserer seg med kainulainen som inngruppenavn i dag. Det burde likevel være en mulighet for at bruken av orda kainu og kainulainen kan oppfriskes, på samme måte som det tidligere så belasta navnet kven har fått en ny renessanse fra 1980-tallet. Kainu-navnet er tatt i bruk i det kvenske parallellnavnet til Kvensk institutt i Børselv i Porsanger, Kainun institutti. Kvensk skriftspråk er under utvikling, og kvensk er blitt et universitetsfag. I dette studiet kalles det kvenske språket for kainun kieli.
Navna kainun kieli og kainulainen er likevel ikke navn som alle aksepterer i dag, i hvert fall er det registret en viss motstand i Øst-Finnmark, der man ikke kjenner denne navnetradisjonen. Men kanskje vil tida arbeide til fordel for denne begrepsbruken? Uansett er kainun kieli og kainulainen språkinterne betegnelser, som det både lingvistisk og historisk skulle være belegg for å bruke. Det er også interessant å registrere at vi i de i de nyeste ordbøkene for finsk språk, Suomen kielen perussanakirja [Finsk grundordbok] og Kielitoimiston sanakirja [Finska språkbyråns ordbok], begge utgitt av Forskningscentralen för de inhemska språken, finner bl.a. følgende under oppslagsordet kveeni: kveeni = kainulainen. Ordet kainulainen er forsynt med opplysninga ”historisk”.
Irene Andreassen
Kilder:
Hahmo, Sirkka Liisa; Hofstra, Tette; Nikkilä, Osmo: Lexikon der älteren germanischen Lehnwörter in den ostseefinnischen Sprachen. Bd. II (K-O). Amsterdam: Atlanta, GA. 1996.
Kielitoimiston sanakirja. A-K. Kotimaisten kielten tutkimuskeskus. 2006. Helsinki.
Koivulehto, Jorma: Ala-Satakunnan Kainu ja pohjoisen Kainuu. I : Kielen ja kulttuurin Satakunta. Juhlakirja Aimo Hakasen 60-vuotispäiväksi 1.11. 1995. Turun yliopiston suomalaisen ja yleisen kielitieteen laitoksen julkaisuja 51. Vammala. 71-104. 1995.
Magnússon, Ásgeir Blöndal. Íslensk Orđsifjabók. Reykjavík: Orđabók Háskólans. 2. prentun. 1989.
Niemi, Einar: Kven – et omdiskutert begrep. I: Varanger årbok 1991. Alta. 119-137. 1991.
Suomen kielen perussanakirja. I. A-K. Kotimaisten kielten tutkimuskeskus. 1990. Helsinki.
Theil, Rolf: Etymologien til ordet kven. Kvensk språk eller dialekt – høring. Vedlegg til fråsegn frå ILF. Institutt for lingvistiske fag. Universitetet i Oslo. 2004.
Vahtola, Jouko: Tornionjoki- ja Kemijokilaakson asutuksen synty. Nimistötieteellinen ja historiallinen tutkimus. Rovaniemi: Studia Historica Septentrionalia 3. 1980.
Vahtola, Jouko: Kvenerne – vem var de ursprungligen? I: ”Kvenene – en glemt minoritet?” Rapport fra seminaret. 14.11.94. Universitetet i Tromsø. Red. Anne Torekoven Strøm. Universitetet i Tromsø. 5-12.1994.
Vahtola, Jouko: Keitä olivat kveenit, kainulaiset ja pirkkalaiset? I: Hiidenkivi. 1/95. 22-27.1995.
1 Norrønt språk blei talt i Norge, Island og i de norrøne bosettingene i Nordsjøområdet ca 700 – ca 1350.
2 * betyr rekonstruert form.
3 Red. i Norsk Ordbok 2014.
4 Folkeetymologi betyr ei etymologisk (historisk) forklaring av ord som er gitt av lekfolk.
5 I lulesamisk refererer gáidnulaš dels allment til bønder i det nordvestsvenske kystområdet, dels til finlendere.
