De første skriftlige belegg for kvensk bosetning i Nord-Norge er i skattemanntall fra 1520-tallet. Det har vært vanlig å dele inn kvenenes bosetningshistorie inn i tre faser. Den første fasen for en mer omfattende flytting til og bosetning i Nord-Norge var i tidsrommet fra tidlig på 1700-tallet til om lag 1820. Nordkalotten var på denne tiden et område uten klare riksgrenser. De fruktbare elvedalene og fjordbotnene i Vest-Finnmark og Nord-Troms var attraktive områder for jordbruk. I den andre bosettingsfasen, fra om lag 1820 til om lag 1890, tok innvandringen til Nord-Norge mer preg av en moderne arbeidsvandring. Gruvemiljøer, fiskevær og byer ble viktige bosteder. I denne fasen vendte også etter hvert hovedtyngden av flyttestrømmen til Øst-Finnmark. I den tredje bosetningsfasen som startet omkring 1890, tok innvandringen slutt og befolkningsmønstret stabiliserte seg. Folketellingen i 1930 var den siste som registrerte kvenene som egen gruppe. Det finnes ikke noe offisielt tall på hvor mange kvener som bor i Norge i dag.
Vanligvis fremholdes uår og sult som hovedårsaker for vandring på Nordkalotten, men årsaksforholdene var mer kompliserte enn som så. Historikerne har påpekt at det ofte var et samspill mellom såkalte push- og pullfaktorer: Faktorer som drev folk bort fra Finland og Sverige og faktorer som dro folk til Norge og til Ishavet. Den viktigste forklaringen ligger i forholdene i de områdene vandrerne kom fra. Jordbruket i Nord-Finland og i Tornedalen gjennomgikk en krise på 1800-tallet. Norge kunne på sin side lokke med fiske og gunstige eiendomsforhold (frem til 1863 var jord som staten eide gratis) og med teknologisk utvikling i gruvesamfunn. Behovet for arbeidskraft var stort i hele Nord-Norge.
Hovedmotivet for flytting var likevel fiske, det hvite gull. Fisketilvirkning ved fjorder langs hele Ishavskysten gav arbeid til kvinner og menn både på hav og på land, og til alle årstider.
For folk i på Nordkalotten hadde Ishavskysten vært et område for sesongvandringer i flere hundre år. Nesten hver familie hadde noen som dro nordover på fiske om vårvinteren og kom tilbake om sommeren eller høsten, sekken full av historier fra kystområdet som de kalte Ruija.
Fra Vadsø Museums hjemmesider
