Tradisjonsmaterialet som Samuli Paulaharju (1875-1944) har samlet inn, blir regnet som en av de mest omfattende samlingene i verden som én person har samlet inn.
Han samlet inn materiale i Finland, Norge, Kola-Lappland, Kvitsjø-Karelen, Ingermanland og Aunus-Karelen samt i Kainuu og Østerbotten i Finland. Sammen med sin kone Jenny, dokumenterte han på sine reiser også en omfattende mengde av kvensk tradisjonsmateriale.
Lærer og folketradisjonssamler
Samuli Paulaharju ble født i Kurikka i Sør-Østerbotten. Familien bodde på en husmannsplass, og de livnærte seg på jordbruk og med å lage hestevogner. Familiemedlemmene var kjente for sine kunstnerisk dekorerte vogner og smedferdigheter, og de var ivrige lesere. Paulaharju giftet seg med sin første kone, Kreeta-Liisa (1874-1913), i 1895. Han begynte på lærerstudiet først etter at han giftet seg. Etter Kreeta-Liisas død, var han aleneforsørger for sine fem barn helt til han i 1919 giftet seg med sin kollega, Jenny Simelius (1879-1964).
Paulaharju gjorde sitt livsverk da han arbeidet som sløyd- og tegningslærer ved Uleåborgs skole for døvstumme. Helt siden han var barn hadde han drømt om å reise på feltarbeidsturer og han hadde gjort seg kjent med forskjellige reiseberetninger. Han arbeidet som lærer i vinterhalvåret og benyttet somrene til feltreiser og innsamling av folketradisjoner. Hver sommer fra begynnelsen av 1900-tallet til 1940 brukte Paulaharju til forskningsreiser. På vintertid reinskreiv han det omfattende materialet som han hadde samlet inn. Siden Paulaharju ikke hadde formell utdannelse innenfor folkelivsgransking, dokumenterte han alt han kom over og etterlot heller materialbegrensningen til dem som hadde kompetanse. Siden Paulaharju ble oppfattet som lett å snakke med, inneholder også materialet sensitive opplysninger.
Paulaharju ble utnevnt som professor et år før han døde. Denne utnevnelsen kompenserte litt for de nedvurderinger han fra akademisk hold hadde møtt på som autodidakt folketradisjonssamler.
Nord-Norge som en stor interesse
Samuli Paulaharjus ektefelle Jenny var også med på innsamlingsreisene og gjorde intervjuer. De benyttet seg av forskjellige typer transportmiddel, men ofte tilbakela de store avstander til fots og de kunne bo under meget enkle forhold. I kvenske bosettingsområder reiste de sommeren 1926, 1927 og 1934. Paulaharju hadde drømt om det nordlige Ruija helt siden han var barn, og han hadde gjort seg godt kjent med emnet gjennom litteraturen. Reisene ble finansiert av forskjellige instanser, for eksempel av Kordelin säätiö og Suomalaisen Kirjallisuuden Seura / Finska Litteratursällskapet (SKS).
Da Petsamo etter første verdenskrig ble innlemmet i Finland, økte interessen for Ruija også blant finlendere. I Finland begynte man å satse på kvenforskningen, og en stor gruppe av forskere og journalister vandret til Nord-Norge. Målet var å hjelpe kvenene til å bevare sin identitet i det norske samfunnet, men nettopp denne stammetanken og ideen om ”Stor-Finland” ble ansett som farlige emner i Norge. Til slutt ønsket man ikke å slippe forskere til landet. Ett unntak fra dette var Samuli Paulaharju, som ikke ble ansett som representant for denne farlige storfinske linjen. Han måtte imidlertid ha med seg et anbefalingsbrev fra en anerkjent nordmann, og en slik anbefaling fikk han fra rektor Just Qvigstad. Paulaharju ble likevel ikke oppfattet som fullt pålitelig og hans verk ble heller ikke oversatt på norsk.
Omfattende produksjon
En vesentlig del av hans tradisjonsmateriale, er hans tegninger og fotografier. Han skrev totalt 21 bøker, hvor han forsøkte å bringe folketradisjonen til den vanlige leser. Ruijan suomalaisia fra 1928 blir regnet som hans hovedverk. Boken er på nesten 500 sider, omfatter intervjuet med 242 kvener, og er illustrert med hundrevis av fotografier. Ruijan suomalaisia ble oversatt til svensk av Thomas Warburton; Finnmarkens folk (1973). Journalisten Oddgeir Johansen har redigert og oversatt til norsk den delen av boken som omhandler Porsanger; Paulaharju om Porsanger:lokalhistorie gjennom finske briller (2001).
Kvenene er også tema i Ruijan äärimmäisillä rannoilla (1933), som handler om gamle sjøfarere i Ingøy, Måsøy og Magerøya. Innsamlingsreisen sommeren 1934, ble på grunn av helsemessige årsaker, Paulaharjus siste reise blant kvenene. Paulaharjus samlinger blir oppbevart ved SKS’ arkiv i Helsingfors.
Mervi Haavisto
