Jorma Etto
Det kvenske språkets morgenstjerne
Språket kan i moderne tid overleve bare hvis det skrives og utgis bøker på språket. Når et språk får den første boken sin er det som om en ny stjerne blir tent på språkhimmelen. Romanserien Elämän jatko (Livet går videre) av Alf Nilsen-Børsskog setter den første stjernen for et stjernetegn og det ville vært et betydningsfullt verk på hvilket som helst språk. For kvenkulturen er romanserien som en morgenstjerne på en ellers svart himmel.
Den første delen av serien Kuosuvaaran takana (Bak Kuosuvaara 2005) beskriver hendelser i Porsanger i Finnmark mot slutten av den tyske okkupasjonen år 1944. En gruppe børselvværinger flykter fra tyskerne langt opp i fjellet. De setter opp en lavvo av torv og bosetter seg i sikkerhet fra fienden med bare lite utstyr med seg. Det handler altså om en virkelighetsbasert overlevelseshistorie, en av de vanskeligste fasene i kvenenes historie, da en stor sivilisasjon truet med å avlive også et primitivt kvenfolk fullstendig.
Verket flommer av kunnig beskrevet tidsbilder. Fakta om kvenenes ”ikke eksisterende språklige kunnskaper”, tvangsopplæring i norsk, påtrykk og diskriminering er flettet inn som i forbifarten. Nordmenn behøver likevel ikke skjemmes over kvenminoritetens mangel på patriotisme. Disse barske land i Finnmark knytter én til fedrelandet meget tett. Ånden av den 17. mai kan føles på sidene i denne boka også.
For meg begynte denne romanen under lesing som opplevelse bety det samme som verkene til Marcel Proust, James Joyce eller Volter Kilpi på tross av opprinnelsesspråket: én like strålende og dyp prestasjon av fortellerkunsten. Forskjellen er selvfølgelig likevel klar. En dyktig skrevet romanserie kommer etter at den er blitt ferdig til å være et respektabelt første epos i kvenlitteraturen, tilstrekkelig fint til å bli oversatt til og beundret på hvilket som helst språk.
Den andre delen Aittiruto (2008) beskriver en mørke svartere enn mørketiden for Finnmarks krigsflyktninger og tilfluktstedets depresjon, bryet av skyldfølelsen og fysisk sult. Naturen begynner å bringe inn små gleder i det litt etter litt: man teller dager og til og med timer til at solen skal komme tilbake, våren skal nærme seg, snøen skal smelte – og først og fremst at det skal bli slutt på krigen og det skal bli fred og hjemkomst.
Skulle de noensinne komme? Tvilen kom alltid tilbake.
Finnmarkens fjellflyktninger fulgte ovenfra og maktesløse ødeleggelsene utført av tyskerne. Selv om stillheten kom tilbake nede i bygdene, våget man bare å leve stillferdig, for tyskerne hadde blitt på andre siden av fjorden. Og der kommer det på de siste sidene av romanen, faktisk i den aller siste setningen av den: “Aamulla, maajikuun kahteksantena päivänä, pyssyjokelaiset nousthiin rauhaan. RAUHAAN!”
Jeg begynte å huske språket til min bestefar under min egen barndom nord for Rovaniemi hjemme i Venejärvi i Misi da jeg leste dette kvenske språket. Likheten med dialekten for Rovaniemi i bruken av bokstaven h og til og med verbet i passivform fremsto som meget tydelig.
Derfor var det å lese så kjærkomment for meg at jeg var redd for at boka skulle ta slutt. Med det samme tonefallet i talen kunne bestefaren fortelle påpasselig lyttende barn historier om betydningen og tilblivelsen av et stedsnavn.
Alf Nilsen-Børsskog er meget dyktig i sitt eget språk. Han er egentlig en mester i bred epikk som følger detaljene. Men det gjemmer seg en dikter i han lik det alltid gjør i en god forteller.
Jeg tar her et eksempel av en flertydig beskrivelse fra midten av en aktiv serie av hendelser:
“Tunturin laukkee tuuli kosketteli kellastuvvaa, maahanvarissevvaa varttaki, joka oli ohukaisila juurila tarttunu tähän laihalta näyttävhään maapörhään ja kaikin voimin piteli siitä kiini, ettei se maailman tuuli menneissä, minkä nyt vain, siirtäis sitäki muuhun paikhaan. Senki toivo oli jäätä paikoile elämänajaksi. Muvvala kukka jäis orvoksi ja juurettomaksi.”
Lite, men vakkert dikthefte Muistoin maila (I minnenes land 2008) er den første diktsamlingen utgitt på det kvenske språket. Dens diktverden knytter seg naturlig også til bakgrunnen for episk fortelling. I diktene åpner seg ting større enn livet: kjærlighet og krig, lidelse og lykke.
Og den største av alle er kjærligheten.
Som leser av Alf Nilsen-Børsskog i Finland føler jeg meg meget privilegert takket være min egen barndomsdialekt. Derfor skulle jeg ønske at Elämän jatko kunne på et eller annet tidspunkt utgis på finsk, i hvert fall på finsk, men også gjøres tilgjengelig for lesere i større språkområder. Språket bærer med seg dypgående visdom og levende beskrivelse av livet.
Jorma Etto er forfattere, pensjonerat bibliotekar og bibliotekssjef i Rovaniemi bybibliotek 1961-1984
Oversetting: Leila Väänänen
