Kulturmøter og minoritetspolitikk

Einar Niemi

Majoritet og minoritet

Møtet mellom kvenene og samfunnet var egentlig et møte med mange komponenter og prosesser. Samfunnet var ikke bare staten, men også alle de ulike lokalsamfunnene, og samfunnet har endret seg gjennom det lange tidsrommet kvenene har eksistert som folkegruppe i Norge. Og møtet var jo ikke bare mellom kvenene og nordmennene, men også mellom kvenene og samene, og mellom folk som slett ikke alltid til daglig var seg bevisst eller brydde seg om at de utgjorde en særskilt etnisk gruppe. I realiteten hadde jo svært mange en blandet bakgrunn slektshistorisk og kulturelt; i dag ville det hete på vitenskapelig vis at de hadde vært utsatt for kreolisering, som for øvrig i mange sammenhenger i dag oppfattes som noe positivt.

I forholdet mellom kvenene og det norske samfunnet dreide det seg om møte mellom minoritet og majoritet. Betegnelsen minoritet dreier seg jo vel så mye om status, sosial posisjon og makt som om tallmessige forhold. Realiteten var jo at i mange lokalsamfunn både i Troms og Finnmark var kvenene tallmessig i flertall, i andre var samene det, og i disse samfunnene var henholdsvis kvensk og samisk språk og kultur hegemonisk, slik det ennå er det faktisk i enkelte bygder.

Det ville for eksempel være meningsløst å kalle samene i Kautokeino og Karasjok minoriteter sett i lokalsamfunnsperspektiv, likesom det ville være meningsløst å kalle kvenene i Børselv eller Bugøynes eller Skallelv det sett i det samme perspektivet. Men i nasjonal sammenheng var og er definitivt begge folkegruppene minoriteter, i enhver forstand av begrepet, mens norsk kultur var og er i tilsvarende majoritetsposisjon.

La oss reise spørsmålet om hvilke alternativer som fantes for dette møtet, hvilke modeller som eksisterte for å håndtere møtet. Her dreier det seg jo både om politikk fra myndighetenes side og om overlevelsesstrategier fra minoritetens side. Grovt sett kan vi si at det dreide seg om fire muligheter.

Politikk og kulturmøter – alternative modeller

Det første kan vi kalle for akkulturalistisk, dvs. en avslappet holdning til både kulturmøte og til politikken, der møtet i stor grad ble overlatt til ”naturen selv” og det praktiske møtet mellom folk, i hverdag og fest, der prosessene ikke bør bli forsøkt styrt. Slike holdninger var ganske vanlig i norsk politisk tenkning til om lag midten av 1800-tallet, og det er ikke vanskelig å se at i den politiske debatten i dag er det faktisk mange som ønsker seg det slik. Men dette ble aldri noen offisiell politisk linje.

Det andre alternativet er segregasjon, altså at minoriteten skulle avsondres fra resten av samfunnet. Ut over i andre havdel av 1800-tallet var det da heller ikke vanskelig å finne modeller for en slik løsning, for eksempel i den amerikanske reservatpolitikken, og fra gammelt av fantes ghettoisering av jødene i storbyene. Ved århundreskriftet 1800/1900 var den svenske ”lapp skall vara lapp”-politikken et nordisk eksempel på segregasjonstenkning, der samene i Sverige ble definert som reindriftsnomader med avgrenset tilhold i fjellområdene. Men i Norge ble segregasjonsalternativet aldri vedtatt som noen offisiell politikk, selv om det ble opprettet reinbeitedistrikter og selv om enkelte også i Norge argumenterte sterkt for territoriell beskyttelse av reindriftssamene, men aldri tilsvarende for kvenene.

Det tredje alternativet var så det som i dag er den offisielle minoritetspolitikken i Norge, multikulturalismne, eller integrasjon også på minoritetens premisser. I motsetning til det mange tror, er dette egentlig gamle tanker i Norge, med sterke talsmenn så tidlig som i 1830- og 40-åra, anført av presten og språkforskeren Nils Vibe Stockfleth, som var denførste her i landet jeg kjenner til som kjempet for både samenes og kvenenes rett til eget språk og egen kultur. Men Stockfleths linje tapte ved midten av 1800-tallet overfor de framrykkende nasjonalistiske holdninger, overfor det som vi kan kalle for det fjerde alternativet, nemlig assimilasjon, dvs. integrasjons av minoritetene på storsamfunnets premisser, en politikk som har fått den treffende betegnelsen fornorskningspolitikk.

Både samene og kvenene ble rammet av fornorskningspolitikken, selv om det ble reist argumenter, især fra liberalt akademisk hold, om å behandle samene i egenskap av urfolk mildere enn kvenene. Det er da også mye som tyder på at kvenene kom i særlig skarpt minoritetspolitisk søkelys. Det skyldtes for det første at de ble betraktet som innvandrere; innvandrer-betegnelsen ble kraftig politisert nettopp i nasjonalismens tid, på samme måte som fremmede ble det, en kategori som også rammet kvenene. Dernest ble kvenene koblet til sikkerhetspolitiske vurderinger og forestillinger: Det opprinnelige hjemlandet for flerparten av dem, Finland, var på 1800-tallet et storfyrstedømme under den russiske tsar, og ideen om ”den russiske fare” red vestlige myndigheter som en mare. Kvenene ble faktisk ofte omtalt som ”egentlige russere.” I andre halvdel av 1800-tallet og især etter at Finland ble en selvstendig stat i 1917, framsto i tillegg ”den finske fare,” en forestilling om at finnene var nasjonalistisk aggressive og ekspansjonistiske. Det er helt klart at ut over i mellomkrigstida ble minoritetssituasjonen følt som vanskelig for mange kvener. Kvenene ble klart etnisk diskriminert, og ledende kvenske personer og miljøer ble overvåket. En framstående representant for kvenene, presten, prosten og forskeren Johan Beronka, som var den første kven med embetseksamen og som for øvrig begynte sin prestetjeneste i Porsanger, skrev med ikke lite bitterhet i 1936 om minoritetssituasjonen slik: ”Vi er fremmede og utlendinger på jorden, vårt borgerskap er i himmelen”.

Pages: 1 2 3 4 5

Bookmark and Share

Kuoraa meitä! Følg oss!

Facebook Twitter Flickr Issuu Youtube Delicious